Norge må holde munn om brudd på menneskelige rettigheter i andre land.
Landets domstoler synes heller ikke lenger å være sitt ansvar bevisst. Å vinne i dag mot det offentlige med loven i hånd, er like vanskelig som å vinne i Lotto eller V5 på Bjerkebanen.
 
Oslo – sfm.no. Publisert 12.10.2007.

Av frilansjournalist Jan Hansen (NJ)

Våre nasjonale, regionale og lokale medier, oversvømmes daglig av artikler, innlegg, kommentarer og meninger om andre lands brudd på menneskerettigheter. Men før Norge roper høylydt opp om terrorregimer på andre kontinenter, så må våre egne politikere, byråkrater og myndigheter sope rent under egne matter. Det er nok av skitt å feie opp. Norge må holde munn om menneskerettighetsbrudd i andre land.

Samfunnet vårt har aldri noen gang framstått så iskaldt og så kynisk som det gjør i dag. Og at flere familier og barn lider helvetes kvaler, synes å bry stadig færre.
Hva er det egentlig som skjer med den norske mentaliteten generelt? Har vi glemt 2. verdenskrig? Har vi glemt terroren som okkupantene utførte på norsk jord mot landet befolkning? En kan igjen bli fristet til å stille spørsmål om flere i stedet har arvet en rekke tendenser fra denne grufulle tiden.

Saken om ekteparet fra Sveio i Hordaland som sfm.no har belyst, gir oss også ytterligere klare signaler på at norsk barnevern er Big Business for mange. Konflikter skapes grunnet bagateller. Det er derimot liten interesse for å begrense alvorlige skadevirkninger men i stedet øke dem, for så senere å avspise ofrene med småpenger for tort og svie. I mellomtiden har mange tjent seg søkkrike på såkalt faglig barnevernsarbeid gjennom å ha konstante sugerør godt plantet i statskassen.

At ikke engang Finansdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet evner å se denne groteske utviklingen er mildt sagt ubegripelig. Begrepet ”til barnets beste” er i dag et så misbrukt begrep som det kan få blitt. Sannheten er at de som er satt til å overvåke barns rettigheter og deres beste, i stedet framstår som rene skadevoldere i jakten på egen prestisje og pengegriskhet. Igjen sitter ofrene som snart ikke engang har et fnugg igjen av rettssikkerhet.

Stadig flere reiser bust når profilerte politikere roper opp om brudd på menneskelige rettigheter. Har vi overhodet slike rettigheter i Norge? Det virker ikke slik. Igjen må vi bare konstatere dystre fakta som tilsier at det er milelangt mellom liv og lære. Kanskje er det derfor ikke det spor merkelig at enkelte tyr til ren sivil ulydighet når ikke engang våre myndigheter er lydige over for vedtatte lover og internasjonale overenskomster.

Landets domstoler synes heller ikke lenger å være sitt ansvar bevisst.
Å vinne en rettssak i dag mot det offentlige med loven i hånd, er like vanskelig som å vinne i Lotto eller V5 på Bjerkebanen. For dersom det offentlige finner det uheldig at noen vinner over dem, så sørger deres håndlangere for at saksøker taper likevel, selv om lovens klare bokstav tilsier at vedkommende skulle ha vunnet. Er det egentlig så rart at våre domstoler også kalles for ”Løgnens høyborg”? Det er lov å undre seg.