Åndalsnes - sfm.no. Publisert 01.03.2007

Stedet er en liten avsondret bygd som heter Sogge, og ligger ved den ikke ukjente Trollstigveien. Reiser du gjennom denne bygden i dag vil du aldri kunne forstille deg at her hadde tyskerne anlagt en av de største militærleirer på Vestlandet. På det meste var det opp mot 2 500 mann stasjonert her, Leiren var nærmest som en transittleir for tropper som skulle videre til øst fronten. Men det var selvfølgelig en betydelig stab av fastboende leirpersonell, som den lille lokalbefolkningen på Sogge fikk føling med. Dette lille stedet besto av 9 gårdsbruk av stort sett samme størrelse, Det var kun melkeproduksjon som var hoveddriften på Sogge da krigen kom..

Dersom jeg skal kunne komme litt under huden på det som utspant seg på dette lille stedet, vil jeg foretrekke å bruke fiktive navn av hensyn til personvern. De ble trukket inn i denne krigen på en måte som var uforskyldt. De måtte bare godta at herrefolket rekvirerte det de trengte av så vel husvære som areal for bygging av denne leiren Scharnhorst Lager..

Scharnhorst var som kjent et av Hitlers stor slagskip. En konstant trussel mot de konvoiene som gikk til Murmansk med krigsutstyr til kampene på øst fronten. Skipet var på 26 000 tonn d.v. og ble senket utenfor Narvik den 26. desember 1943. Scharnhorst Lager var nok på mange måter et noe avsidesliggende sted når det gjaldt krigshandliner og aksjoner. Selve oppbygningsperioden startet like etter at kampene i Norge opphørte, og tyskerne begynte en omfattende planlegging av en leir som de sannsynligvis mente skulle brukes i lang tid fremmover. Selvfølgelig var det brakker og til dels billige løsninger det ble satset på. I hovedsak var det kavaleri/infanteriavdelinger som var stasjonert her. Det befant seg bort i mot 250 hester. Tyske militære brukte utelukkende hester til all transport.

Og det var ikke vanlige fjordinger det var snakk om. Nei, her var det fullblods, og særlig var det den kjente tyske halvblodsrasen  Hanoveraner, en utrolig vakker hest. Men å få komme opp på ryggen på den, kunne vi bare glemme. De hadde også denne Polske bryggerihesten med de enorme hovene, en virkelig arbeidshest. Men tyskerne behandlet sine hester på en måte som vi gutter ble opprørt over. Vi var ikke opplært til å slå dyr, og aldri en hest.  Engang hadde de kjørt fast en vogn i et dike, og hestene klarte ikke å dra den opp. De stakkers to hestene ble slått så grusomt at vi kunne se merkene langs ryggen som hadde svulmet opp, men til ingen nytte, hestene ble bare mer og mer nervøse, de sto bare og skalv. Men vognen sto fast. Jeg ble så sint at jeg sprang bort til de to soldatene og gav de en overhaling. ”Bis du verrykt. Die Pferde sind engstlisch, Ge-ma vekk. Jeg tok fra dem tømmene, og ba dem å forsvinne, og sannelig tuslet de bort fra hestene. Jeg bandt opp tømmene og lot hestene styre seg selv, inntil de roet seg, og enten dere tror det eller ei, så la de seg i selen og dro vognen opp som ingen ting. Soldatene kom luskende tilbake og de så litt slukøret ut. Men vi var ikke så lite stolte.

Det er ikke å stikke under stol at denne omfattende leiren fikk betydning for folket på Sogge. Det ble rene jobbetiden. Tyskerne betalte godt og mange slo seg opp og ble velstående. Dette slo seg ut i mange ting, det ble en omfattende restaureringstid på alle bolighusene på gårdene rundt om. Det ble stor etterspørsel etter transportmateriell, så de som hadde en skarve lastebil, kunne gjøre det ekstra godt. Alle jobbet for tyskerne mer eller mindre. Sogge hadde en liten landhandel som faktisk ble en liten gullgruve.

Tyskerne ble hektet på våre wienerbrød, noe de kalte for ”Kochen”. Handelen gikk så godt at det ble både det ene og andre utført på den gården. Alle på Sogge hadde et eller annet med tyskerne å gjøre. Sett i ettertidens lys var det vel ikke så bra, men der pengene er å finne, er det alltids mulig å finne unnskyldninger. Leiren ble omsider ferdig bygd, og det ble ansatt en rekke norske arbeidere. Det manglet heller ikke på kvinner som jobbet rundt om i de forskjellige brakkene. Skal ikke her røpe for mye om det som utspant seg rundt om i leiren. Vi guttene viste det meste, og det var ikke bare en kategori jenter det dreide seg om, nei da, selv fra de beste familier var man litt løs på tråden. Du vet det var stramme karer.

Noen utmerket seg mer enn andre, mer åpenlyst, mens andre opererte mer i det skjulte.La meg først si noen ord om guttegjengen på Sogge i de dage. Vi var en 8 – 9 stykker. Det var Peder, Eilert, Lars Ole, Hans Tore og Petter. Vi var fra 10 til 15 år. Gikk på det som het Sogge skole. (er nedlagt i dag), med en lærerinne som hadde sett sine beste dager. Vel, vi var en gjeng som hadde et eneste stort ønske, nemlig å få ri på en av de flotte hestene som var i leiren. Vi var helt på knærne. Noen ganger var vi heldige, når stallkaren Proffo var i stallen fikk vi ta en liten tur, men da på noen fjordinger de hadde. Men aldri på en skikkelig ridehest.

Det var nesten uunngåelig å ikke komme i et slags forhold til alle disse soldatene som faktisk bodde rett utenfor stuedøra. Vi ble kjent med mange av dem, og vi lærte oss språket. Vi snakket tysk nesten hver dag. Og la meg si at den enkelte soldat var det ikke noe å frykte for. De var vanlige ”bauer – sønner”, enkle og liketil å omgås. Men selvfølgelig var det også rene germanere som viste sitt sanne ansikt. Underoffiserene var ikke alltid å spøke med. Da var i grunnen de høyere offiserene mer menneskelige.  Litt utenfor selve leiren, oppe på en høyde, hadde offiserene sin messe. Her var det en helt spesiell dame fra opp i Romsdalen som styrte. Hun var gift og mannen bodde hjemme. Han brydde seg vist ikke så mye om henne.

Lille sorthårete Tina, hadde forelsket seg i denne stallkaren Proffo. Han ble på en måte en omgangs - soldat på alle gårdene, og hans ”formidlingssentral” av egg og tobakk, gjorde ham til en populær kar. Tobakken var, som alt annet under krigen, rasjonert. Tobakksmerket ”Brinkmann” var markedsledende da. Vi guttene var langt på veg til å bli ”kleptomaner”, Vi stjal egg hjemme og byttet med tobakk. Vi måtte passe på å ikke renske hønse-reiret helt tomt, men legge igjen noen. Fem egg til en pakke Brinkmann var bra markedspris. Etter som det var godt med penger blant folk, men mangel på varer, var det ikke så vanskelig å få en femtilapp for en Brinkmann.

Vår handelsforbindelse ”Proffo,” forelsket seg i lille sorthårede Tina, og det gikk ofte litt hett for seg oppe på låven til far til Hans. En gang kom vi guttene over dem mens de var i full gang oppi høyet, og det syntes vi var kjempespennende. Stakkars Tina hun fikk gjennomgå.

Selve krigsutbruddet 9. april er vel på mange måter vel beskrevet, og de som har villet sette seg inn i disse dramatiske dagene i 1940, mangler ikke stoff i så måte. Det er skrevet en rekke avhandlinger i både ord og bilder. Det er derfor lite som kan tilføyes av ukjent viten i denne perioden. Derimot vil det som kan kalles lokalstoff, muligens være av interesse. Den vil nødvendigvis måtte gi et noe mer nyansert bilde av forholdet til tyskerne og den lokale befolkning.

Stasjonsstedet Aandalsnes ble ganske sentralt i første fase av krigen. Det var her Kongen og Kronprinsen og regjeringen Nygaardsvoll måtte passere under sin flukt til Molde og videre til England. Gullbeholdningen var også med i dette følget. Tyskerne lå faktisk helt på ”bak skiene”, med bomming hele veien fra Elverum til Molde. Aandalsnes ble som kjent lagt i ruiner, og senere inntatt når det tyske felttoget kom ned Romsdalen i slutten av april. Selv det lille stedet Sogge fikk sin del av bombingen uten at en enest bombe traff sitt mål Flaksen var vel at dette stede ligger så nær opptil fjellet, bak bebyggelsen.

En annen medvirkning til at vi fikk denne massive bombingen var, at i tillegg til. Kongeferden, lå det i en periode et engelsk krigsskip på havnen. Det var slik at Engelskmennene sendte en militæravdeling som skulle møte tyskerne på Dombås, og sammen med norske styrker prøve å ta opp kampen der. Dette ble en gedigen fiasko, Engelskmennene rekvirerte gamle Park Hotell, hvor ærverdige fru Munthe regjerte. Disse engelske soldatene manglet fullstendig kamptrening og en god del oppdragelse.. Under oppholdet på Hotellet gikk disse ”krigsheltene” mer eller mindre amok og smadret hotellets inventar fullstendig. Fruen ble meget vred og hun hadde vist ingen problemer med å lese engelskmennene teksten.

Vel, dette krigsfartøyet forlot omsider havnen uten å bli truffet av flyene. Bombingen opphørte omsider, da tyskerne forsto at målet var forduftet. Alle innbyggere i Aandalsnes var evakuert i god tid før bombingen startet. De fleste var plassert inne i nabostedet Isfjorden, og da for det meste hos familie og bekjente. Selv bøndene på Sogge måtte gå i dekning. Men her var det ikke bare folk som skulle evakueres, men en masse med dyr. Dette ble på mange måter en dramatisk opperasjon. Det eneste stedet som kunne brukes var på gårdssetrene, hver gård hadde sin seter, men den lå langt inne i Isterdalen, nærmere bestemt ved foten av Trollstigveien, og var på denne tiden av året ikke brøytet. Snøen i april dette året, lå bort i mot en halv meter.  

Det ble hesten som måtte dra det som skulle transporteres. I vår seterhytte som hadde en størrelse på 36 kvadratmeter bodde det 19 mennesker, helt frem til at kampene opphørte og man kunne flytte hjem igjen. Men hjemme på gården var det fult med tyske soldater. Samtlige gårder var besatt av herrefolket. Vi hadde et eldhus og låven vi bodde i helt til leiren kunne tas i bruk.

Merkelig nok så gikk denne tiden uten noen som helst farlige situasjoner. Hjemme hadde vi som sagt et eldhus med et rom i andre etasje, som tyskerne ville ha til kantine. Far gikk inn for at det kunne de få, mot at vi fikk tilbake hovedbygningen. Og det gikk de med på. Her ble det opprettet Sogges første ”Beer – Stube”. Og sannelig ble det supet øl i både bøtter og spann. Begrepet ”Pissoar” fantes selvfølgelig ikke. Nei, det foregikk rundt veggene utenfor. Her oste det urin så ille at selv kattene forsvant, med det resultat at rotter og mus unntok gården i stedet.

Det kom russerfanger til leiren utpå nyåret 1943. De var stasjonert på militærleiren Setnesmoen, noen km. fra Åndalsnes. ”Russertroppen” ble et daglig syn. De så forferdelig ut. Klærne var gamle avlagte militæruniformer, muligens de samme som de hadde på seg da de ble tatt. Det verste var skoene. Eller mangel på sådanne. For oss så det ut som oppskårne remser av strie, reivet rundt de nakne føttene med et snøre. Det kunne saktens gå an om sommeren, men det var ingen forskjell sommer og vinter. Maten var ikke mer enn en tørr brødskalk og vann. Vi var vitne til at de åt gress og betemark. Å gi dem noe mat fikk vi ikke lov til. Vaktene jagde oss vekk. Det var ikke så sjelden at på de kaldeste dagene på vinteren, så lå det en død fange i pulken de dro etter seg. Det hadde vært fult mulig for tyskerne å vise barmhjertelighet og la lokalbefolkningen få hjelpe fangene. Men, nei da. Der var det ingen kjære mor. Det er denne umenneskelige og brutale menneskeforakt, en mentalitet som grenser til en arrogantisk autarktisme, som må være grunnfestet i det tyske folk. . Suverene overmennesker. Den såkalte Germanske rase, eller med rette Den Tyske rase.

Man har til alle tider rettet en kollektiv skyld mot selve ledelsen i det tyske rike. Men det burde kommet til uttrykk i en mer human holdning hos den enkelte tysker. Nå er det så at de torde vel ikke å sette seg opp mot sine befal. Men likevel, når de ser at medmennesker blir behandlet så grusomt, uten og løfta en finger til hjelp, da sier det oss ikke så rent lite hvilke mentalitet som bor i dette europeiske folket. Jeg husker fra min tid i Tysklandsbrigaden på femtitallet, at vi kom i prat med tyske ungdommer, og oppdaget den smerte de følte med å ha tapt krigen. Derfor var de enstemmige om at: Wir sollen vieder Marschiren”. Vi falt da selvfølgelig for fristelsen til å spørre om de hadde tenkt seg en tur til Norge igjen? Ach nain, Ach nain! var svaret.

Det ligger vel noe igjen her i vår samvittighet som ikke er helt stuerent. Den lukrative jobbetiden som mange nordmenn levde relativt behagelig under, står i grell kontrast til den behandling våre såkalte allierte russiske krigsfanger ble utsatt for. Gjorde vi alt for lite for disse stakkars fangene? Noen tok sjansen og ga de mat, men det var forbundet med den største fare. Svaret vil vi vel aldri få.

Livet i Scharnhorst Lager gikk sin skjeve gang. 43 og 44 gikk til endes, og vi nærmet oss 45. Vi forsto allerede i slutten av 44 at tyskerne hadde store problem på både vestfronten, i Afrika og ikke minst på øst fronten. Før var slagordet Wir Ziegern an allen Fronten;”. Nå gikk det nok mot et tap på alle fronter. Hjemme på kjøkkenveggen hadde vi et kart over Russland hvor knappenålene dannet fronten. En gang i uken, ved 9 tiden om kvelden, banket det på kjøkkendøren og gamle lærer Rødven, som han het, kom inn og satte seg oppe i slagbenken hos far. Vi barna viste da, at nå var det bare å komme seg i seng. Men vi viste hva Rødven hadde i sin jakkelomme. Det var den hemmelige avisen. Den var grunnlaget for flytting av knappenålene på øst front – kartet på veggen. Om morgenen fikk vi se at knappenålene var flytte ganske mye mot vert, og det ga oss et håp og en umåtelig glede. Da viste vi alle at det gikk rette vegen, og at freden muligens ikke var så alt for langt unna.

Det skjedde en grusom hendelse i denne russerleiren. To fanger forsøkte å rømme, men ble fort tatt inn igjen. Til straff ble de lempet opp i et kar med kokende vann og simpelt hen kokt levende, selvfølgelig til skrekk og advarsel for andre fanger. .

En mer spennende historie utspant seg på rutebåten, ”Hankø”, som trafikkerte mellom Molde og Åndalsnes. Dette må ha vært i 43-44. Om bord var det en mann ved navn Sven Sømme, (1904 – 61) han var utdannet ferskvannsbiolog, som er kjent for boken ”Den stor ørretboka). Han ble arrestert av tyskerne, (vet ikke av hvilken grunn), og skulle transporteres enten til Grini elle Fallstad. Han satt med håndjern på, og av den grunn fikk han verken bevege seg eller sove. Han ble eskortert av to tyske vakter, men like før de skulle legge til kai på Åndalsnes, sovnet begge vaktene, og de våknet ikke heller da båten la til ved kaia. Sømme bare reiste seg i all stillhet, ruslet opp trappene og inn på kaien, spaserte oppover gaten, tok av inn mot Isfjorden, og fant et bekkefar som han fulgte et godt stykke opp i lia, til han følte seg sikker på at eventuelle hunder ikke skulle finne retningen han fortsatte i. Han kom seg inn til Isfjorden og opp i Vengedalen hvor han tok seg inn på en hytte. Ble senere eskortert til Sverige og kom hjem etter krigen. Beretningen har jeg fra hans egen munn. Han var en bekjent av min far, da de sammen hadde noen ferskvannsforsøk i Istra Elv, i daværende Grytten kommune.

Det skjedde egentlig veldig lite av betydning i resten av okkupasjonstiden i Scharnhorst Lager, som det er verdt å nevne. Mye er gått i glammeboka. De fleste er gått bort, både tyskerne og Soggingene. To nye generasjoner har sett dagens lys. I hvilken grad de måtte ønske å få et lite innblikk i denne tiden, vet jeg ikke, men stoffet ligger i våre biblioteker, for de som måtte ønske det.  

Jeg velger derfor å avslutte dette lille private tilbakeblikket fra disse spesielle årene. De er historie i dag.

Per Midtgaard
Åndalsnes.