- Derfor sluttet vi!
Fosterhjemsfamilie ble lei av stadig innblanding i deres privatliv. Barnevernet raste da fosterbarna fortalte at de hadde fri kontakt med egne foreldre.

Oslo – sfm.no. Publisert 20.05.2007

Av Jan Hansen. Frilansjournalist (NJ)

Den tidligere fosterfamilien denne saken handler om, en familie som samtidig ber om full anonymitet av hensyn til egne barn, er bosatte i en større by på Vestlandet.
I drøye tre år var de fosterforeldre for to barn. Det handler om to barn som trengte hjelp over en lengre og svært vanskelig periode. Men allerede fra første dag gjorde fosterfamilien flere ”feil” ifølge barnevernet. Her forteller den tidligere fostermoren og fosterfaren om enkelte episoder som til slutt fikk begeret til å flyte over hos dem begge.

- Kronprinsessen på besøk?

Det er fostermoren som starter fortellingen.

- Barnevernsarbeidere kom både på forhåndsanmeldte og uanmeldte besøk. Akkurat det syntes vi var helt i orden. De har jo et ansvar med å føre kontroll med de barna som er plasserte for å se til at de er i trygge hender. Ofte fikk vi telefoner i tillegg og på ulike tider av døgnet. Dette ble ganske slitsomt i lengden. Etter hvert så skjedde det også ting som gjorde at vi som fosterforeldre omsider ble skikkelig irriterte på barnevernet.

En av representantene fra barnevernet påpekte ved et tilfelle at serviset på middagsbordet vårt ikke sto riktig plassert. Jeg lurte på om vi hadde fått selveste kronprinsessen på besøk. Barnevernsrepresentanten sa at i et fosterhjem må man forholde seg til alt det barnevernet forlanger. Jeg ble ganske forbauset og sa ifra at dette var tull for dette var vårt hjem. Da ble den svært unge barnevernsrepresentanten rett og slett frekk i munnen.

Raste over kontakt med egne foreldre

Fostermoren forteller mer.

- Både min mann og jeg mente og at det var veldig viktig for fosterbarna å ha så ofte kontakt med de biologiske foreldrene som mulig. Derfor lot vi dem få ringe sine foreldre når de selv følte behov for det. Vi ønsket også å bli godt kjent med barnas foreldre for å se om det var ting vi kunne gjøre sammen til barnas beste. Barnas biologiske foreldre var også storfornøyd med ordningen vi fikk i stand uoffisielt.

Barnevernet derimot ble mildt sagt rasende da fosterbarna fortalte dem at de hadde det veldig bra og at de var glad for å ha ofte kontakt med foreldrene. Vi som fosterforeldre ble da kraftig irettesatt og instruert om ikke å ha personlig kontakt eller pleie omgang med barnas biologiske foreldre, sammen med en svært så streng beskjed om minimal telefonkontakt. Dette opprørte både meg og min mann svært mye. Vi mente at dette slettens ikke var til disse barnas beste.

Rusavhengige foreldre

Dette forteller fosterfaren.

- Våre to barn og de to fosterbarna trivdes godt i sammen. Ungene lekte og hadde det gøy. Det kunne kanskje være litt rot på rommene deres fra tid til annen, men det må man tåle når man har unger i huset. Dette kikket barnevernet på nesten hver gang.
Barn har behov for å leke så vel som for å lære. Fosterbarna var på samme alderstrinn som våre to. Bare to år skilte mellom dem. De to fosterbarna ble plassert hos oss fordi deres foreldre sleit med langvarig rusmisbruk. Det behøver nødvendigvis ikke å bety at de derfor var dårligere foreldre enn andre.

Fosterbarnas foreldre fikk omsider hjelp med rusmisbruket, og det var i denne perioden vi hadde hånd om barna deres. Foreldrene til fosterbarna var dessuten snille og gode mennesker som dessverre hadde falt som offer for den djevelske narkotikaen. Både fedrene og mødrene hadde dessuten god utdannelse. Likevel ble de rusavhengige og mistet sine jobber tilsutt. Myten om at det er flere narkomane blant dem med dårlig eller ingen utdannelse enn det er hos dem med, er dessuten ikke holdbar. Selv kommer jeg fra Oslos beste vestkant som må stå i særklasse på Østlandet når det gjelder misbruk av narkotika i det "øvre" sjiktet.

Innblanding i privatlivet

Fosterfaren har mer på hjertet.

- Jeg har hele tiden trodd at barnevernet var til for barnas beste. Det er jo det selve loven om barnevern og intensjonene går ut på. I de tre årene vi fungerte som fosterfamilie, fikk vi oppleve så mye rart fra barnevernets side at vi omsider sa takk for oss. Vi ønsket å gjøre som fosterbarna og våre egne barn ønsket – ikke som barnevernet. Det var jo dessuten ikke barnevernsfolka som var plassert hos oss, men derimot to barn som virkelig trengte hjelp og samtidig nær kontakt med egne foreldre.

I mitt eget yrke har jeg daglig kontakt med mange mennesker. Gjennom jobben har jeg også over tid lært meg kunsten som barnevernet helt klart må mangle, og det er toveiskommunikasjon. Det ble omsider altfor mye innblanding i vårt privatliv på flere områder fra barnevernets side. Våre to barn begynte også over tid å reagere negativt på måten enkelte fra barnevernet behandlet de to fosterbarna på. Derfor slutter vi. Synd for ungene våre og fosterbarna, men hensynet til egen familie og barn var viktig å ta i den forbindelse.