Landssviket mot barn etter 1945
Flere barnemishandlere er i dag pensjonister og lever godt på offentlig pensjon, og vell vitende om hva de gjorde mot forsvarsløse barn i ”barneverns” institusjoner fra 1945 til 1980.

Oslo – sfm.no. Publisert 06.05.2007.

Av Jan Hansen. Frilansjournalist (NJ)

Hovedavsløringene av barnehjems- og skolehjemskandalene i Norge, har riktignok i ettertid medført flere politiske tiltak og engasjement på ulike områder, herav offentlige granskninger og beslutninger om kommunale og statlige billighetserstatninger til ofrene.

Det hevdes fra sentralt politisk hold at alle løfter nå skal være så godt som innfridde.
Fakta tilsier derimot at løftene fra rikspolitikernes side som ble lovet da skandalen var et faktum, langt fra er oppfylt. De eventuelle forbedringer som er gjort så langt, er i alle fall ikke målbare eller særlig synlige.

Og selv om hver kommune både drev og hadde lokalt ansvar for barnevernstjenesten i årene 1945 – 1980, så var likevel "barnevernet" den gang underlagt et statlig og rikspolitisk helhetsansvar som i dag. Og ansvaret er der fortsatt. Det er nemlig ikke foreldet som noen kanskje tror og håper på.
 
I løpet av de siste fire årene er det også blitt skrevet ganske mange artikler om barn som ble utsatt for de mest utenkelige og avskyelige krenkelser og overgrep fra voksne mens de var i det offentliges ”varetekt”. Men alt har ikke kommet fram. Og alt vil nok heller aldri komme for dagen.

Det finnes fortsatt mange tragiske og mørke historier hos mange som er vanskelige nok og både fortelle om å beskrive i detaljer nå i ettertid. Dette er dessverre noe ikke alle forstår eller snarere vil forstå. Blant de som åpenbart ikke vil forstå noe slikt, finner vi enkelte medlemmer av utvalg som i dag er tidelt ansvar for statlig og kommunal pengetrøst.

Media har også i liten grad satt fokus på hvordan barna egentlig hadde det, hva de følte der og da, hvordan barna opplevde hverdagen i møte med mishandlerne som hovedsakelig sto på offentlige lønningslister, likeledes hvordan ofrene eksempelvis har det i dag.

Flere barnemishandlere er i dag pensjonister og lever godt på offentlig pensjon, og vell vitende om hva de gjorde mot forsvarsløse barn i norske ”barneverns” institusjoner. Fakta er at de aller fleste barnehjems- og skolehjemsbarna, helt enkelt ble fullstendig overlatt til seg selv etter ankomsten til institusjonene. At de bare var hhv 4, 5, 6, 7, 8 eller 9 år gamle, spilte ingen rolle for mishandlerne.

Det fantes ingen voksne som barna kunne snakke med eller søke trøst hos. Barnegråt og lengsel etter en far, mor og søsken var dessuten tabu. Det fantes ingen voksne som barna kunne stole på 100 %. Det fantes ingen voksne som barna kunne betro seg til helt og holdent.

Det fantes ingen voksne som trodde på barna når de ville fortelle om mishandling og overgrep fra andre på institusjonen. For de voksne på institusjonen dekket nemlig over hverandre. De tillot også større barn å grovt mishandle de som var opptil flere år yngre. Men likevel var det hovedsakelig de voksne som svek barna totalt. Det var dessuten de voksne som sto for hovedtyngden av grove overgrep og grufulle mishandlinger.

Forestill dere følgende: Forestill dere et mindreårig og totalt forsvarsløst barn som døgnet rundt gjennom mange år, måtte leve i en konstant redsel og frykt for når barnet neste gang, ville bli rammet av store knyttneveslag mot enten hode, magen, ryggen eller brystet.

For når barnet neste gang ville bli sparket over hele kroppen, (gjerne av en med treklogger på bena), for når barnet neste gang og med makt, ble valgt ut og så trukket inn i en gammel tyskerbunker for så å bli utsatt for de mest avskyelige overgrep en kan tenke seg å begå mot et barn.

Forestill dere videre hva det vil si for et barn å være konstant plaget av angst, frykt, ren redsel, magevondt og sterk hodepine grunnet grov mishandling, psykisk og fysisk terror av ymse slag døgnet rundt gjennom mange år, og i tillegg til en kropp full av åpne ubehandlede sår og blemmer, og knapt nok gjengrodde arr fra tidligere utstått vold på samme sted.

Til hvem kunne et slikt barn egentlig vende seg? Til styreren for barne- eller skolehjemmet, til samfunnet utenfor, til ”barnevernet”, til sine foresatte eller foreldre, til politiet eller til naboer i nærområde? Nei. Absolutt ingen!!

De aller fleste utenom barnas foresatte og foreldre, visste om hva som egentlig skjedde. Men alle unnlot å gjøre noe som helst. De løftet ikke en eneste finger. Alle svek barna. Landet svek sine egne borgere etter krigens landssvikeroppgjør.

Det daværende ”barnevernet” (1945 – 1980), så for øvrig på ethvert omhendetatt barn som ren subb, og et element som samfunnet dessverre ”måtte ta vare på”. Og fordi at foreldrene deres hadde sviktet dem. Ja dette var standard påstander fra ”forsorgen”, ”vernelaget” og ”barnevernet” over hele Norge i årene som oppgitt.

I mange rapporter blir flere omhendetatte barn på den tiden, deres foreldre, søsken og foresatte, svertet og høvlet ned, grovt anklaget og falskelig beskyldt for både det ene og det andre av voksne lystløgnere som sto på offentlige lønningslister.

Beviser som i dag foreligger, er så til de grader rystende lesing at de ikke engang egner seg på trykk av ren frykt for andre hendelser i nåtid.

Vi som fortsatt er blant dem som tross alle odds og så langt, var så ”heldige” å overleve et slikt helvete, vi som fikk føle slikt på egen kropp gjennom mange år, vi som fortsatt må slite resten av livet med forskjellige ettervirkninger av djevelske traumer fra barndommen, vi kjemper fortsatt for reelle oppreisninger og beklagelser til alle ofre som virkelig monner.

Vi kjemper også for at ingen barn skal utsettes for den samme djevelskapen, mishandlingen og misbruket som oss selv. Vi kjemper altså både på egne og på andres vegne.

Men! Igjen opplever man et nærmest totalt svik fra det norske samfunnet, ren uredelighet fra våre domstoler, ren forrakt fra ”besteborgere”, svik fra større medier, svik og urederlighet fra mange politikere og øvrige myndigheter. Vi spør oss om og om igjen om hvorfor? Og hvordan kan noen i det hele tatt finne på å forsvare at slikt får forekomme den dag i dag?

Jeg tar i hvert fall ikke munnen for full når jeg selv hevder at barnehjems- og skolehjemskandalen i Norge, er et av de største landssvik som noen sinne er blitt begått mot norske borgere etter den 2. verdenskrig. Vil Norge noen gang ta lærdom av fortiden? Det virker ikke slik.