|
Barnevernet og kritikken:
På helsen og livet løs – for hvem?
Bergen - sfm.no. Publisert 10.01.2007
Av Marianne Haslev Skånland
En navnløs barnevernsarbeiders innlegg i
Samfunnsmagasinet den 9. januar 07 er opprørende. Men det er et nyttig
varsel til familier som kommer i faresonen, om hvor farlige barnevernere
er fordi de ikke har begrep om hva den forårsaker, den makten de
utfolder. Som advarsel er vedkommendes synspunkter derfor velkomne.
Jaså, så kritikken av barnevernets
ødeleggende deportasjoner er en belastning for barnevernere? Men selve
deportasjonene av barn, og barnas og foreldrenes pine, er ingen
belastning? Nei vel, visstnok ikke for denne her, for han/hun er opptatt
av alt det andre: "Alt kan ikke være så galt. Vi gjør mye bra."
Hva da? Hvis det er så mye av det,
hvorfor da ikke sløyfe tvangs-sprengningene av familier, som er både
unødvendige, menneskerettighets-krenkende og skadelige, og konsentrere
seg om å gjøre mere bra og uten maktbruk? Og hvorfor er dette som er
"bra" – hva det enn måtte være – viktig i en sammenheng hvor vi kjemper
desperat mot tvangsfjerninger, løgn, skadeverk, tortur av barn og
foreldre? – Å sutre om sin egen situasjon på jobben for barnevernet er
en ren avsporing for å unngå å avslutte og stå til rette for
skadeverket, naturligvis. Mange tyskere sa det samme når de etter krigen
ble konfrontert med både konsentrasjonsleirene og sin nasjons skyld i en
grusom krig: De mente at Hitler hadde gjort mye bra for Tyskland,
utviklet industri og gitt tyskerne arbeid, renset samfunnet, og skapt
orden, at alt dette måtte tas i betraktning, og at man skulle veie for
og imot!
Så den anonyme "forstår" kritikken som
reises og mener den i "mange" tilfeller er berettiget. Hva gjør
vedkommende med den berettigede kritikken da? Står han/hun sammen med
barnevernsofrene og roper høyt midt imot sine spinngale kolleger? Man
kan ikke være medløper til det som denne kritikken dreier seg om,
attpåtil mene at etaten gjør så mye bra at familiesprengningene kan
overses, uten å pådra seg skyld. Det er aldeles ikke nok at vedkommende
mener å selv gjøre en jobb til beste for barn og familier. Det der hører
vi fra alle barnevernere og fosterforeldre og institusjonsansatte og
psykologer som tjener på jobb for barnevernet. Familiene som disse
"jobbene" gjøres "for" (i realiteten overfor), vet noe annet.
Den anonyme tror visst det er et problem
at ikke alle barnevernere handler likt. Intet blir imidlertid bedre hvis
alle barnevernere driver "barnevern på lik måte". Tvert imot ser vi at
barnevernsofre i hoper allerede opplever barnevernet i dag som altfor
likt: alle sammen babler likt i sine totalt fornuftsstridige, usanne,
inhumane begrunnelser for å ødelegge familier og skape tragedier for
barna. Det blir ikke riktigere av at altfor mange opptrer like
vanvittig.
Det er temmelig ynkelig å våse om at
kritikken er "berettiget" "i mange tilfeller". Det er ikke barnevernerne
som bestemmer om kritikken er "berettiget", det er ofrene som opplever
grusomhetene på kroppen som avgjør dette. – Og så, i formuleringen "i
mange tilfeller" kommer den sedvanlige indirekte påstanden om at i mange
andre tilfeller er kritikken "naturligvis" ikke berettiget.
Jaså, "tilliten må være gjensidig", og
ingen er tjent med noen isfront? Jo, barnevernets ofre og prospektive
ofre er absolutt tjent med isfront og advarsler og offentlig kritikk, og
det er viktig og riktig at den kommer hver eneste dag. Når vanlige
aviser med pompøse og feige redaktører ikke vil gjøre sin plikt, så
benytter vi naturligvis internett-publisering; det er et strålende
middel til å få frem alt det myndigheter og myndighets-lakeier vil
skjule. Det er bare barnevernet som ikke er tjent med opplysning og
isfront, for med en opplyst almenhet er det ikke fullt så lett å narre
stadig nye familier i barnevernets garn.
Isfronten må styrkes. Barnevernet driver
krig mot sine ofre; det er på tide ofrene tar konsekvensen av det.
Kampen for å vise hva barnevernet er, må fortsette inntil alle
barnevernere og medløpere som har deltatt i skadelig behandling av
mennesker er trygt forvart i fengsel, og barnevernsbarna blitt fri.
Foreldre og barn som skilles ad er
aldeles ikke "frustrerte". Dette er et sjikanøst uttrykk i en sånn
forbindelse. Frustrert kan jeg være hvis jeg sitter fast i bilkø fordi
noen nøff lenger fremme sperrer unødig, eller fordi mine kolleger
fortsatt ikke rydder sine skitne kaffekopper vekk etter seg. Hvis barn
blir berøvet det ene nødvendige: sine foreldre, og dertil blir behandlet
slik barn blir det i barnevernets klør, da er de ikke "frustrerte", da
lever de i frykt og fortvilelse og apati. Hvis mennesker må forlate alt
og gi seg på flukt, eller hvis hele deres liv legges øde fordi det
kjæreste i livet: deres barn, er i grepet på et barnevern som piner
barna, og foreldrene hjelpeløse hindres i å forsvare dem, da er de ikke
"frustrerte". Da blir de fortvilet, desperate, apatiske. Det er deres
livs mening barnevernet tar fra dem. Det er så skammelig at jeg ikke kan
få sagt det å kalle dette for frustrasjon.
Det er utmerket hvis denne barneverneren
har helseplager av sitt yrke. Da opplever han/hun kanskje en snev (men
bare en liten) av den nedbrytning av helsen som barnevernsofrene
opplever ene og alene forårsaket av barnevernet. Barnevernets ofre
opplever mer enn plager. I alle pålitelige undersøkelser fremgår det at
fosterbarn og tidligere fosterbarn har overhyppighet av sykdom og tidlig
død, blant annet ved selvmord. Dette etter at de har vært i barnevernets
"omsorg" i et dusin år eller mer, til og med røvet ved fødselen. Det er
ikke foreldrenes behandling av dem som bryter dem ned, det er
barnevernets omsorgsovertagelse og behandling av dem. Foreldrene har det
naturligvis like ille.
Den sutrende barnevernsarbeideren som
klager over at kritkk går inn på ham/henne, bør nok slutte å surre om
sin egen person og lese hvordan ofrene for den etat vedkommende livnærer
seg av, har det:
May-Britt Tysnes og Knut Kvelland har
mistet et barn ved selvmord, en sønn som barnevernet hadde ødelagt livet
for. Hvordan det gikk til, ser man ved å lese May-Britts innlegg på
forumet Redd Barna Våre, særlig i seksjonen "Selvmord blant offer for
offentlige inngrep", tråden:
De tause rop
Belysende er også:
Har du helt mistet dit barn?
av Else Sommer
|
