Psykologenes dobbeltroller hindr

Psykologenes dobbeltroller hindrer rettferdig rettergang
Psykologer sitter på alle mulige sider av bordet i barnevernssaker: De betales av barnevernet for å gi en sakkyndig vurdering av barn og foreldre. Og de er på samme tid sakkyndige medlemmer av fylkesnemndene og domstolene som avgjør sakene. Det blir verken sakkyndighet eller rettferdig rettergang av slikt.

Oslo - sfm.no. Publisert 21.02.2007

I Menneskerettighetskonvensjonens artikkel nr. seks heter det at alle har krav på en rettferdig rettergang. Og for at en rettergang skal være rettferdig, fordres det at enhver part i en sak settes i stand til å legge fram sitt syn på måte som er likeverdig motparten. Det fordres også at de som skal avgjøre saken, er frie, nøytrale og uavhengige av partene i saken. Begge disse essensielle forutsetningene for rettssikkerhet og rettferdighet, svikter fatalt i mange barneverns- og omsorgsovertakelsessaker.

Forsker, psykolog og pedgogisk-psykologisk rådgiver i Oslo kommune, Joar Tranøy, har gått igjennom 37 omsorgsovertakelsessaker i perioden 2000-2004. Funnene hans er meget dystre. I Morgenbladet 1. februar i år summerer han opp undersøkelsen på følgende måte:
”Et gjennomgående tema i de sakkyndige utredningene er tendensiøse beskrivelser av fosterforeldre og biologiske foreldre med hensyn til omsorgskvaliteter. Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke. De ”holder på” med ting. Typisk holdning utrykkes ved følgende sitat: ”Foreldrene synes ikke å være i stand til å skape den struktur og forutsigbarhet som barna tenger for å utvikle seg optimalt. Resultatet av dette er at de blir mer urolig enn de er i fosterhjemmet”.

Psykologene lager altså rapporter som trekker biologiske foreldres omsorgskvaliteter i tvil, mens fosterforeldres kvaliteter som regel omtales i udelt positive vendinger. Mange psykologer har meget tette økonomiske bånd til barnevernet. Minstesatsen ved sakkyndige utredninger er 750 kroner pr time. Ikke nok med det; i tillegg blandes altså psykologers rolle som sakkyndig ofte sammen med deres rolle som medlem av fylkesnemd og domstol. Tranøy peker i sin kronikk på at en psykolog kan ha 20 saker som betalt sakkyndig for barnevernet og 30 saker som sakkyndig medlem av fylkesnemder og domstoler.

Hvordan i all verden kan en psykolog, som er betalt av barnevernet, opptre som en fri og uavhengig fagperson? Svaret gir seg selv: Psykologen er overhode ikke fri og uavhengig. Men tvert i mot bundet, kjøpt og betalt. Fordi en psykolog som ikke gir barnevernet medhold i en sak, vil få ørsmå, om noen, muligheter for å få betalte oppdrag av barnevernet senere. Derfor gir da også psykologene stort sett alltid det svaret barnevernet vil ha. Det finnes et ord for slikt, og det er korrupsjon.

Tilbake står tre dystre, men betimelige spørsmål: Hvorfor gjelder ikke menneskerettighetskonvensjonen i barnevernssaker? Hvorfor gjelder ikke rettssikkerheten for den private part i slike saker? Og kan det norske samfunn virkelig leve med at barn og familier, år etter år, måned etter måned, uke etter uke, dag etter dag, må gå igjennom retterganger som er dypt urettferdige?

Redaktørens merknad. Det du her tar opp har jeg påpekt uttallige ganger og ved flere tilfeller. Og det er ikke ukjent at psykologer som dommere og politikere osv. rir flere hester samtidig. Det er det mange flere i Norge som også gjør. Derfor har vi fått det urettferdige og åpenbart lovløse samfunnet som vi i dag har i landet vårt. Og merk deg at mange av våre landsmenn skor seg godt på andres nød samtidig som de utad gir en slags forståelse for problemer den enkelte kan slite med. Slikt defineres som dobbelmoral.

Den dagen "ekspertene" tar til vettet og begynner å lære av fortiden, eksempelvis ved å innhente lærdom fra dem som kan mer enn de fleste om både barnevern og konsekvenser, ja da er det kanskje en mulighet å oppnå bedre tider. I samme anledning tar jeg med at det ikke hjelper å sitte på hver sin fjellknaus å rope dersom ikke ropene samles og blir etterfulgt av praktiske handlinger.

Samarbeid er nøkkelordet for bedring på flere områder. Altfor mye ensporet fokus kan også virke mot hensikten samt gi et bilde av manglende seriøsitet. Jeg stiller igjen også spørsmål om enhver nødvendigvis må inneha en eller annen form for fagtittel eller fagprofesjon, for at ens budskap skal bli hørt, til og med i "mediekanaler" der "kildesortering" burde ha vært et tabuord. Red.