Publisert 05.12.2007.

Av Svein Tore Marthinsen

I en snau skoletime fredag 30. november foredro vår nåværende finansminister om sosialisme på norsk i den Rune Slagstad-initierte debattserien om ideologier på Høyskolen i Oslo. Uten at hun tok sosialisme i sin munn en eneste gang. Derimot snakket hun mye om barnehager.

For tre år siden skrev SVs partileder (eller rettere sagt Ingolf Håkon Teigene skrev) en bok som het ”Rett fra hjertet”. Der stod det heller ikke noe særlig om sosialisme. For den handlet mest om sosialdemokratisk pragmatisme. Boka kunne like gjerne vært skrevet av en sosialliberaler. Men finleser man, så står det vitterlig på side 12 at ”jeg er radikal og sosialist”.

Visjonsfloppen
Hun skrev også at boken er ”starten på en politisk visjon”. Boken skulle bl.a. være et utgangspunkt for en levende bloggdebatt mellom lesere/velgere og Kristin Halvorsen. Bloggen ble en flopp, for Halvorsen hadde ikke tid til å blogge og diskutere. Den ble derfor raskt lagt ned.

Er sosialismen i Norge, som den norske venstresiden i årtier har drømt om og hatt langvarige studiesirkler om, også blitt en flopp i praksis? Det tok SV hele 44 år fra starten i 1961 til partiet kom i posisjon. Men når partiet først kom til makten, så kom man med i den første flertallsregjeringen i Norge på 20 år.

En regjering som således har historisk gode parlamentariske forutsetninger for å få til det den ønsker. I tillegg har den absolutt alle tenkelige økonomiske forutsetninger for å få gjennomført det den har på hjertet. Men hva har egentlig SV og Kristin Halvorsen på hjertet? Og hva får en regjering med SV egentlig til?

Skolefloppen
Kristin Halvorsen retoriske glansnummer har i en årrekke vært at det skal skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen ikke holder mål. Norge er en skoletaper. Det skinner slett ikke av den norske skolen. Vi ligger langt bak de fleste land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Når målet er å ha verdens beste skole, så er resultatene ikke annet enn pinlig dårlige.

Hva gjør SV med det? De innser, smått beskjemmet, at den politikken som partiet har forfektet i en årrekke, har vært totalt feilslått. SV kunne stått opp og forsvart sin trivselsskole. I stedet settes to kunnskapsministere til å administrere en åpenbart nødvendig kunnskapsreform - en politikk som SV inntil det siste har vært dypt uenig i. Som om ikke dette var nok, så bevilger det selverklærte utdanningspartiet SV seg hvileskjær på hvileskjær i det som skal være framtiden i Norge; forskning og høyere utdanning.

Miljøfloppen
SV har i en årrekke kalt seg miljøparti. Miljøpartiet SV sitter i en regjering som somler og somler med å legge fram en klimamelding. Partiet brukte i to år sitt svakeste statsrådskort til å bestyre miljødepartementet. SV sitter i en regjering som ikke aner hva den skal iverksette av klimatiltak. De deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet blir det (muligens) rensing i 2014. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satsingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet.

Fredsfloppen
Fredspartiet SV, som ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse utfører norske soldater kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Så langt er to norske soldater drept, flaks har forhindret at det ikke har blitt flere. Etter hvert har partiets ledelse skjønt at fredsopposisjonen internt må knebles så langt det er mulig slik at protestene på Stortingsplenen blir færre. Slikt gjør vondt innerst i SV-sjelen.

Fattigdomsfloppen
SV skulle være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet.

Finansminister Halvorsen legger fram budsjett etter budsjett som svikter de fattige. Det er ingen økninger i sosialhjelpssatsene. Egenandelen på helsetjenester har regjeringen lovet å redusere. I stedet blir de økt, hvilket rammer de sykeste og fattigste. Den lave minstepensjonen økes ikke og bostøtteordningen blir ikke utvidet. Og den bebudede sosiale boligpolitikken ser man lite eller ingen ting av.

Brutt barnehageløfte
Tilbake står kun barnehagene. SV-lederen lovet full dekning innen utgangen av 2007. Hvis ikke så skjedde, så skulle Kristin Halvorsen forsvinne ut av politikken. Løftet blir slett ikke innfridd, bare i Oslo og Bergen står det fortsatt over 6000 i kø. Men Kristin Halvorsen går ikke av.

Et brutt barnehageløfte er altså hva SV-lederen er mest stolt av å ha fått til. Det er stusselige greier. Eller som venstresidens Manifest-leder Magnus Marsdal i sin FrP-kodebok på s. 306 på hjertesukkaktig vis uttrykker det: ”Den rødgrønne valgseieren i 2005 framstår mer og mer som en misbrukt mulighet”.
 
Sosialisme på norsk
SV hadde i løpet av disse fire årene en enestående mulighet til å iverksette den politikken som mange norske venstreradikale har drømt vått om i årevis. Det ble med drømmen. SV og Kristin Halvorsen i regjering er verken særlig radikale eller særlig sosialistiske. Den ”radikale og sosialistiske” finansministeren har i stedet oppnådd det kunststykket å bli en helt blant rikingene. Hvor tok den røde fare veien?

Sosialisme på norsk koker ned til bygging av noen flere barnehager. Det er alt. Misfornøyde og desillusjonerte venstreradikale velgere rømmer i hopetall fra partiet som SViktet. De trodde på noe mer…