- Kan hende vi blir modige nok til å gå til media!
Det er en utrolig historie som egentlig skulle vært i media, men vi tør ikke, da vi er redd for at barnevernet setter i gang aksjon. Hevn, noe de ofte gjør, skriver en innsender bl.a.

Trondheim. Publisert 04.12.2007.

Leserbrev (Innlegg)

Til redaktør Jan Hansen
Samfunnsmagasinet

Gikk i dag inn på din månedsspalte, meget tankevekkende og velskrevet og med begrunnet sinne, frustrasjon. Avslutningsvis ”med ønske om en fredelig jul – uansett”. Takk for ditt ønske, men denne julen blir nok heller ikke god. Den kunne vært herlig, med familien samlet, barn og barnebarn, vi er slike som yrer og elsker å være sammen. Det tok slutt for tre år siden grunnet barnevernet i Trondheim. Det er en utrolig historie som egentlig skulle vært i media, men vi tør ikke, da vi er redd for at barnevernet setter i gang aksjon. Hevn, noe de ofte gjør.

Her handler det om mye feilgrep, tjenesteforsømmelse, sammensvergelse og kjøpslåing om barn, det at barnevernsansatte får i oppdrag å ”skaffe” barn til fosterhjem. Familie/nettverk som ikke blir ”vurdert å vurdere”. Falske, ”bestilte” diagnoser på barn av ikke navngitt psykolog, medlemmer av nemnd og barnevernet er omgangsvenner og støttespillere, de to søsknene ble skilt fra sin mor, og på toppen også plassert i to forskjellige fosterhjem i to forskjellige kommuner. Vil nevne at det her ikke er snakk om omsorgssvikt overfor barna, men at mor har vært uheldig med valg av menn, og som følge av dette ble utsatt for vold, som ble anmeldt.

Hun er for øvrig en god og omstenksom mor, meget oppegående og har nok også av den grunn sagt sin mening til barnevernet og andre i den sammenheng, og slik fått dette til å bli en heksejakt, der barnevernet ”personlig” skal ta henne. Falske rapporter, falsk vitneutsagn, feil på feil som vi har bedt om korrigering på. Ikke fått gehør, kun taus arroganse. Den ene ungen er heldigvis, tross alt, i et bra fosterhjem, mens den andre ikke har hatt det godt. Dette har barnemor påpekt i tre år. Nå har fagpersoner omsider sett dette og gjort innrømmelser. Ungen skal flyttes til nytt, fremmed sted. Vi protesterer. Jeg har søkt om å bli vurdert som fosterhjem, men de vil ikke vurdere å vurdere, som sagt.

Jeg og min øvrige familie er også vanlige, oppegående, ressurssterke mennesker med sunne interesser og godt samhold og ingen pletter på vår vandel, verken privat eller offentlig. Barnemoren frykter at enda en flytting til fremmed sted vil være nådestøtet for ungen. Hun har vært flere runder i det latterlige ”rettssystemet”, som er befolket av barnevernet godkjente / involverte nikkedukker, men har ennå ikke fått tilbakeført barna dit de hører til: hos mor. Hun har for øvrig fått trusler om innskrenking av samvær til et minimum dersom hun ikke trekker saken om tilbakeføring.

Nå ses de 4 timer annenhver måned med tilsyn, som om hun var en potensiell drapsmann. Krenkende følelse og noe som gjør samvær kunstige, så klart.! Hun er som sagt helt tilregnelig, ikke narkoman eller evneveik, men kjærlig og god og glad sammen med dem. Jeg er også med på samværene, så lenge barnevernet lar meg få lov. Denne saken gjennomsyrer livene våre, tanken på barna er der hele tiden, de vil hjem og vi vil ha de hjem. Min datter er nå, etter varsel om ny flytting, på toppen av det hele, så skviset over flere år at hun er i ferd med å gi opp, og har ønske om å dø. Om hun gjør alvor av dette vil barnevernet kunne si ”Vi hadde rett” En som går til et slikt skritt, kan ikke ha omsorg for barn”.

Jeg tar nå en dag ad gangen og håper at jeg kan få beholde min tapre datter også denne julen, og om barnevernet klarer å sørge for at barna ikke kommer tilbake dit de vil være, håper jeg at hun etter hvert kan klare å skape seg et liv igjen, og at det ikke bare er på vent. Dette brevet til deg var en helt spontan reaksjon på ditt innlegg, og jeg orker ikke å verken redigere eller lese gjennom mine skriblerier. Kan hende skriver jeg/vi bok om dette vanvittige overgrepet en gang. Vi har uhorvelig mye dokumentasjon.

Kan hende vi blir modige nok til å gå til media. Akkurat nå har vi nok med å få nok nattesøvn, nok energi til å takle arbeidsdagen og de nødvendigste gjøremål. Jeg håper og ønsker at du får en fredelig jul, og er glad for det talerøret du er…

Hilsen mor og mormor