Åndalsnes – sfm.no

Publisert 23.03.2006

Av Per Midtgaard
Navnet Josef Antoniur Heinrich Terboven (1898-1945) var nært knyttet til disse 5 krigsår i Norge. Reichskommissar. Hab var en av Hitlers ”Alte Kemfer”. Han deltok i ølkuppet i Munchen i 1923, ble siden både parti og statssjef i Essen. Og riksdagsmann i 1930. Ved kapitulasjonen sprengte han seg selv i luften i en bunker på Skaugum.

Da Terboven den 21 april 1940 landet på Fornebu, hadde han med seg en liten stab for å bygge opp den tyske sivilforvaltning i Norge, og 24. april ble han formelt utnevnt til Reichskommissare for de tyske besatte områder, en stilling direkte underlagt Hitler. Fra juni til september 1940 førte hans embetsmenn forhandlinger med politikerne i Oslo, med sikte på en regjering med NS-deltagelse. Forhandlingene strandet.

Den 25. september 1940 holt Terboven en tale i NRK. I denne talen er det utvilsomt noen elementer som kan, dersom man er lett politisk påvirkelig, virke forvirrende og til dels kan gi inntrykk av at det tyske folks harde kamp etter første verdenskrig, og den behandlingen landet fikk, etter Versaille traktaten som ble undertegnet 26. juni 1919. Krigserstatningene ble såpass harde at det fikk alvorlige økonomiske konsekvenser for Tyskland. I tillegg mistet de Elsass - Lothringen, Nord-Slesvig og den berømte ”Polske korridor”.

Her er Terbovens tale;

Veien til Norges frihet går gjennom NS
Hva har massen av det norske folk visst om det tyske folk og dets utvikling, la oss si de siste 30 år. I beste fall noen data om krigsutbruddet, våpenstillstanden etter 1. verdenskrig, fredsdiktaten i Versailles, Ruhr-besettelsen, den nasjonalsosialistiske revolusjon og lignende. Om det tyske folks egentlige lidelse og livsvei, som bare i en viss utstrekning i det ytre blir kjennetegnet ved disse data, hadde den liten eller ingen anelse, og kunne heller ikke ha det av grunner som før er nevnt. Resultatet var at det falt lett for de norske makthaverne å føre en politikk som var helt ensidig rettet mot England og som så nødvendigvis måtte føre til den situasjon som Norge kom i 9.april.

Da engelskmennene den 9. juni i år hadde forlatt den siste delen av norsk jord i vill flukt, så resten av den norske hær, som var latt i stikken av alle, så seg nødsaget til å kapitulere, Dermed var det norske rikets enhet gjenopprettet og hele landet tatt under den tysk forsvarsmakts beskyttelse. Da kongen og regjeringen Nygaardsvold samtidig med engelskmennene flyktet fra landet og dro til London, som den gang ennå syntes sikker, var det oppstått en helt ny situasjon for det norske folk. Under disse auspisier (varslet ledelse), har forhandlingene tatt sin begynnelse, har med korte avbrytelser været fortsatt helt til den aller siste tid og er endelig etter min anvisning avbrutt forige tirsdag.

Mangen ærlig nordmann vil nu kanskje puste lettet ut og si”Altså har våre gamle politiske førere allikevel karakterfast forsvart det som de alltid har ansett som nesten hellig og i alle fall som ukrenkelig, kongen og hans hus og grunnloven, som de tidligere nesten daglig førte i munnen. De kunde jo gjøre dette så meget lettere som ingen har tvunget dem til å forhandle, men viljen til det utsprang av deres egen frie beslutning. Dessverre må jeg ødelegge denne drøm, og det støttet til kjensgjerninger og dokumenter, og den ettertrykkeligste, mest omfattende og klareste måte.

Stortingets presidentskap har i fellesskap med førerne for de fire gamle partier ” Venstre, Høire, Bondepartiet og Arbeiderpartiet” frivillig erklært seg beredt til og ved sin underskrift forpliktet seg til å gjennomføre den politiske nyordning slik:

1. Kongen og hans hus skal avsettes og fratas alle forfatningsrettslige funksjoner.
2. De fullmakter som blev gitt regjeringen Nygaardsvoll den 9. april i år av Stortinget skal erklæres for opphevet.
3. Regjeringen Nygaardsvold er avsatt.
4. Det dannes et riksråd, bestående av 15 medlemmer
5. Dette riksråd får fullmakt til å treffe alle nødvendige beslutninger til landets vel, og får seg, i dette øyemed overdratt Kongens, Regjeringens og Stortingets forfatningsmessige funksjoner.

Men ikke bare Stortingets presidentskap og de gamle partiførere har inntatt denne holdning, men før de overrakte meg ovenfor omtalte forpliktelse undertegnet med deres navn, har de gjennom prøveavstemninger innen alle Stortingets fraksjoner forvisset seg om at det tiltross for at stortingsbeslutningene skulde vedtas ut fra konstitusjonell nødrett og derfor ikke trengte 2/3 s flertall – allikevel var sikret kvalifisert flertall for ovenstående beslutninger. Denne kjensgjerning gav de meg likeledes skriftlig meddelelse om.

Riktignok blev jeg anmodet om overfor dette å gi en forsikring, nemlig å erklære meg enig i at Stortinget opptar et nytt punkt på dagsordenen og opphøyer det til beslutning. Dette punkt lyder: Stortingsmedlemmenes mandater blir gjeldende inntil det har vært holdt nye stortingsvalg. Jeg har gitt min tilslutning til opptagelse av dette punkt, skjønt Stortingets lovgivningsperiode selv etter de fire storingspartiers oppfatning var utløpet senest i desember i år.

1. Fordi det ikke tilkom det noen som helst positiv betydning, da Stortinget jo samtidig uinnskrenket overdrog riksrådet sine forfatningmessige funksjoner.

2. …fordi befolkningen dermed gjennom Stortinget selv ble gitt en anskuelsesundervisning , som i sitt omfang vel er enestående, om verdien av parlamentarismen i alminnelighet og i særdeleshet. For derigjennom fikk folk vite, eller det får det nu fremført, hvorledes et parlament er beredt til å kaste om nødvendig alt over bord, kongedømme, regjering, forfatning, ja endog sin egen politiske tilværelse. Og alt dette ikke av en plutselig oppstått bedre forståelse, den ville riktignok ha vært usannsynlig, men ellers all ære verd, - men åpenbart i det minste å redde et under den politiske vår storm som har brust over det, - redde det åpenbart var det viktigste for dem, - nemlig deres materielle eksistens.

En kan bare si: en politisk forsamling som er korrupt til siste rest, både når det gjeller den enkelte personlighet og hele forsamlingen. At den beslutning der som jeg før har sagt, allerede de facto, moralsk og politisk var godtatt av minst 2/3`s flertall av Stortinget, ikke også formelt passerte parlamentsscenen, skyltes utelukkende det at jeg selv brøt forhandlingene.

Derved kommer jeg til de konsekvenser som må trekkes av denne situasjon og til de tiltak som det var nødvendig å treffe.

1. Kongehuset har ingen politisk betydning mer og vil ikke vende tilbake til Norge, og særlig fordi kongehuset er avsatt av 2/3 flertall i Stortinget.

2. Det samme gjeller for den likeledes emigrerte regjering Nygaardsvold.

3. I samsvar med dette er enhver virksomhet i forbindelse med eller til gunst for kongehuset eller den flyktende regjering, selvfølgelig forbudt.

4. Administrasjonsrådets virksomheter endt.

5. I kraft av de rettigheter som er meg tildelt ifølge Der Fuhrers forordning av 24 april i år, har jeg oppnevnt følgende kommisariske statsråder, som fra av i dag har overtatt ledelsen av regjeringens forretninger.

Ministerpresident Vidkun Quislings regjering:

1. Handel, håndverk, industri og fiskeri: Handelsråd Sigurd Halvorsen
Johannessen.
2. Skipsfart: Kaptein Kjell Irgens
3. Kirke og skole: Professor Ragnar Skancke.
4. Indredepartement: Direktør William Hagelin.
5. Sosialdepartementet: Professor Birger Meidell.
6. Forsyningsdepartementet: Direktør Øystein Ravner
7. Politidepartementet: Statsadvokat Jonas Lie.
8. Justisdepartementet: Statsadvokat Sverre Riisnes.
9. Landbruksdepartementet: Dyrlege Torstein Jon Fretheim.
10. Finansdepartementet: Banksjef Erling Sandberg
11. Folkeoppl. kulturdept. Direktør dr. Gulbrand Lunde.
12. Idrett og sportsdept. Godseier Axel Heiberg Stang.
13. Arbeidsdept: Arkitekt Tormod Hustad

6. De gamle politiske partier er blitt oppløst i dag. De nødvendige enkeltheter vil Senere bli gjort kjent.

7. Nye sammenslutninger som på en eller annen måte har politisk virksomhet til formål, blir ikke tålt.

Disse forholdsregler vil ved første øyekast synes harde for mange. De er imidlertid blitt nødvendige, og deres politiske og moralske berettigelse er tilstrekkelig begrunnet ved det jeg har fremholdt. Jeg forutsetter det som en selvfølge at enhver arbeider, funksjonær eller embetsmann i offentlig tjeneste, fortsatt vil gjøre sin plikt i full utstrekning. Jeg lar det på den annen side ikke heller herske den tvil, om at jeg vil straffe pliktforsømmelser på det strengeste. Dette skjer i hele befolkingens inntresse. For øvrig vil imidlertid disse tiltak bare virke hårdt overfor dem som har ond vilje.

Norske menn og kvinner:
Den politiske utvikling i de siste årene har med absolutt entydighet vist riktigheten av de politiske grunnsetningene til Nasjonal Samling og dens fører Vidkun Quisling. Det norske folk ville været spart for meget lidelse og nød, dersom det hadde sluttet seg til denne politiske oppfatning og ikke alltid var blitt hindret i å høre på den av de overmektige gamle partier. Til tross for dette har Nasjonal Samling pålagt seg tilbakeholdenhet som det for tiden ikke besto andre foranledninger for enn denne ene. I folkets interesse ikke å sperre veien for noen mulighet som ville tjent til å lette den politiske nyordning.

Men her er det viktig å fastslå at Nasjonal Samling ikke på noen tidspunkt har identifisert seg med fortidens handlinger, men at ansvaret for det alene hviler på de gamle partiers skuldrer. Nu er disse muligheter som jeg på den mest storsinnede måte har gitt anledning til å ventilere uttømt, og jeg fastslår derfor med største alvor og med alt ettertrykk. Jeg er nu som før beredt til å samarbeide kameratslig og under gjensidig aktelse med alle de deler av det norske folk som på sin side er besjelet av de samme følelser overfor det tyske folk.

Jeg er nu som før beredt til, og med meg det tyske folk og dets næringsliv, av all kraft å samarbeide ved gjenoppbyggingen av det norske næringsliv, og jeg er overbevist om at det forestår det en stor fremtid innen rammene av den nyordning som foregår i det europeiske rom. Men ett må hele det norske folk nu endelig bli klar over: For en fremtidig nasjonal norsk løsning av den nåværende situasjon, d.v.s. for en løsning som er skikket til i vidtgående utstrekning å vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk, gis det nu bare en vei, og denne fører over Nasjonal Samling. Det blir nu det norske folks indre anliggender å bestemme seg.