Fredsåret 1945
Del 1. Publisert 17.03.2006.

Av Per Henning Midtgaard

Det har gått 60 år siden vi kunne feire vår frihet og selvstendighet etter at okkupasjonsmakten Tyskland hadde kapitulert og forlatt landet. Disse 5 okkupasjonsårene hadde gitt landet djupe og smertelige sår, som det ville ta årtier å lege.. Vi sto for første gang i vår historie foran et rettsoppgjør over det som i ettertid er blitt kalt landssvikoppgjøret Det skulle avsies mest mulig rettferdige dommer over vel 16 000 landsvikere. Det har vel i ettertid hevet seg noen røster om at dette rettsoppgjøret ikke alltid ble rettferdig avviklet.

Professor Johs. Andenæs har sin egen definisjon av hva straff er. Sitat: I en saklig diskusjon om straffeutmålingen kan en ikke unngå å ta standpunkt til, at det sentrale spørsmål i all strafferett er: Hva er det vi vil oppnå med straffen? Her er det to grunnoppfatninger som står mot hverandre. En kan ta utgangspunkt i den forbrytelse som er begått og se oppgaven i å utmåle en straff som svarer til forbrytelsen. Eller en kan si: Vi straffer ikke fordi en forbrytelse er begått – det er et faktum som ikke står til å endre – vi straffer for å hindre at nye forbrytelser blir begått i fremtiden. Sitat slutt.

Disse to motstridende straffeprinsipper ble under rettsoppgjøret aktuelt å ta standpunkt til. Den såkalte ”silkefronten”, de milde, assosiert til Professor Johs. Andenæs straffeteori, og i motsetning til den såkalte ”isfronten” som representerte en hardere behandling av landssvikerne. Når Andenæs så bestemt hevder at det kan ikke være et mål i seg selv i å få straffet flest, og hardest, landssvikere. Derimot måtte graden av forbrytelsene bli sentralt i rettsoppgjøret. Det måtte til en differensiering av straffeanvendelsen ut fra den kjensgjerning at det var en opplagt forskjell på de som begikk grove forbrytelser som: Drap, misshandling av landsmenn, angiveri og spionasje for okkupasjonsmakten.

I motsetning til de som var bare vanlige medlemmer i NS, eller vervet seg som frontkjempere, ofte av politiske og til dels ideologiske grunner. Det ble også reist kritikk fra den såkalte ”isfronten”, de aggressive, at spesielt de som hadde arbeidet for tyskerne og ikke minst ”tyskertøsene” måtte straffes hardt. Det ble Professor Andenæs sin linje som langt på vei ble retningsgivende for straffeutmålingen.

Men det reiste seg noen innvendinger, spesielt av Eivin Berg, han skriver i sin artikkel ”Folkedommen over NS 1940 – 1945. Hvor han sier Sitat: Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk. Det var en dobbelt sammensvergelse. Først en sammensvergelse mellom NS folk innbyrdes, så en sammensvergelse mellom disse og fedrelandets fiender. Det var en aktiv sammensvergelse. Vi kom i fare hver eneste mann og kvinne og barn i dette land. Det var en blodig sammensvergelse. Den lever på trusler og vold.

Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til rette for. Om det ansvar og dermed den grad av skyld de enkelte har, gir først og fremst deres egen medlemsbok beskjed om. Hver av dem har svoret blind og ubetinget lydighet mot ”Føreren”, og gått god for alt det han måtte finne på. De har med sitt navns underskrift utslettet sin egen samvittighet og solgt sin overbevisning. De har innvilget i å være forhånds medskyldige. Ingen som meldte seg inn i NS og ble stående der, kan hevde at han: ”bare var en alminnelig medlem, og ikke har vært med på noen av forbrytelsene. Sitat slutt.

Som en kuriositet kan jeg vise til et foredrag Knut Hamsund holdt i Wien sommeren 1943. Han kalte foredraget ”Elgland må i kne. Foredraget er å finne i professor Jan-Erik Ebbestad Hansens bok: ”Norsk Tro og Tanke, 1940-2000.” (Bind 3. side 77). Egner seg ikke til å kommentere. Innholdet er til de grader så forvirrende og uetterrettelig at det i tiden etter frigjøringen måtte avstedkomme reaksjoner på Hamsunds manglende etterrettelighet og hans blindhet for det som virkelig hendte i disse 5 brutale år i vår historie. At en så opplyst, og en av våre fremste forfattere, ikke så hva som virkelig skjedde, er en gåte. Enten så var hans hat til England så grunnfestet, av grunner vi ikke kjenner, eller så var hans beundring for Adolf Hitler tilsvarende nesegrus og underdanig, at begge deler vil måtte reise spørsmålet om hans psykiske og mentale tilstand.

I Norsk Historie bind 14 finner vi et ”Opprop”, undertegnet Knut Hamsund, som ikke levner noen tvil om hvor han står politisk:.

Adolf Hitler..

Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke.
Han var en Kriger, og for Menneskeheten og en Forkynner av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av Høyeste rang, og hans historiske Skjebne var den, at han virket i en Tid av den eksempelløseste Raahet som tilslut felte ham.
Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi hans nære tilhengere, bøyer nu våre Hoder ved hans Død.

Knut Hamsund

Dette bør vel tale sitt tydelige språk. Klarere kan det ikke dokumenteres. Hans mentale dømmekraft må være satt ut av funksjon.
Jeg ser klart at bare det å reise spørsmålet om en bauta til ære for Knut Hamsund måtte falle menge tungt for brystet. Og i rettferdighetens navn, det har heller ikke blitt realisert.

Katastrofeområdet; Finnmark og Nord-Troms

Fredsåret 1945 ble nok på mange måter et helt spesielt år i vår historie. Landet lå nede. Alt av politisk styring var satt ut av spill, og en sto foran en gjenrisning av landet som virket nesten umulig. Finnmark og Troms var en gjenrisningsoppgave av enorm rekkevidde. (I Stortingsmelding nr. 35/ 1945 – 46), var dramatisk i sin offisielle beskrivelse. De materielle ødeleggelsene var hundre prosent i områder som Lyngen og Tana-Berlevåg området, da tyskerne ved sin tilbaketrekking fikk bedre tid til utslettelse her, enn lenger nord. I Øst Finnmark var ødeleggelsene opp mot 70 %. I tillegg til disse rasseringene var det lagt ut landminer i store områder.

Quisling satte Jonas Lie til å lede evakueringen av Finnmark. Som kjent var han sønne – sønn til den store dikteren Jonas Lie. Han hadde bodd i nord Norge og var derfor kjent med forholdene. Han hadde drevet en utstrakt overvåkning av kommunister i Øst Finnmark måneder før det tyske angrepet. Som Styresmann for Finnmark utstette han flg. forordning.

Forordning…
Om evakuering av enkelte deler av Nord Norge…

I medfør av lov av 16. juni 1944 om styret i landsdeler som avskjæres forbindelsen med sentraladministrasjonen, jfr. Lov av 10 okt. 1944 om særskilte fullmakter i krigstid jfr. Ministerpresidentens vedtak av 10 okt. 1944 bestemmer jeg:

§ 1 Under den frivillige evakuering av befolkningen i enkelte deler av Nord Norge skal alle offentlige myndigheter yte dem som evakuerer all mulig hjelp og understøttelse.

§ 2 Politiet bekjentgjør hvilke distrikter som skal være gjenstand for frivillig evakuering, tidspunktet for denne innledning sant de tiltak som i anledningen er truffet fra det offentliges side.

§ 3 Forsyningsnemndene kan i evakueringstiden uavhengig av gjeldende lov og forskrifter om rasjonering til dem som evakuerer, utleveres proviant for 8 dager, samt fottøy og klær i den utstrekning det antas nødvendig for reisen.
Forsyningsnemndene kan til den gjenværende befolkning deretter mot avlevering av rasjoneringsmerker forskuddsvis fordele fordele rasjonerte varer for et tidsrom av 4 uker.

§ 4 Statens embeds og tjenestemenn samt kommunens fastlønte funksjonærer har som tjenesteplikt å evakuere de distrikter som er omhandlet i § 2., Dog gjeller reglene for frivillig evakuering for læger, jordmødre og sykepleiersker.

§ 5 Overtredelse av denne forordning straffes med fengsel inntil 5 år eller bøter inntil 100 000 forsåvidt ingen strengere straffebestemmelser kommer til,anvendelse.

§ 6 Saker som angår overtredelse av denne lov behandles ved den alminnelige særdomstol

17 oktober 1944.

Jonas Lie
Styresmann for Finnmark
Politimester

Førerordren..
På grunn av at den nordnorske befolkningen er uvillig til å evakuere frivillig, har der Fuhrer samtykket i Reichskommissars for slag og befalt at hele den norske befolkning nord for Lyngenfjorden skal fjernes med makt for sin egen sikkerhets skyld. Alle hus skal brennes ned til grunneneller ødelegges. Tysk øverstkommanderende i Nord Finland er ansvarlig for at ordren blir hensynsløst gjnnomført. Bare på denne måten kan det unngås at russerne med sine sterke styrker, støttet ved bebyggelsen og en lokalkjent befolkning, følger etter våre tropper og allerede inneværende vilter og om kort tid kan stå foran Lyngenstillingen. Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.

Hitlers ordre av 28 oktober 1944 om evakuering og brenning i Nord-Norge.

Med Hitlers ordre var signalet gitt til et av de mørkeste kapitler i Norges historie. Finmark og Nord – Troms skulle bli jevnet med jorden. Generasjoners slit skulle gå op i flammer, en hel befolkning fordrives.

Ødeleggelsene er oppsummert i flg. tall:

12 000 bolighus for 60 000 mennesker, hvorav 6 000 gårdsbruk. 500 større og mindre industrielle bedrifter. Alle transportmidler. All buskap. 20 kirker og 15 prestegårder. 150 skoler. 21 medisinske anstalter med 578 senger. (En sykestue med 14 senger stod uberørt igjen) og 22 000 telefonstolper.

Videre 350 store og mellomstore bruer, veidekker, stikkrenner, snøskjermer, ploger, maskiner etc. for i alt 28,5 millioner kroner. Ca. 180 fyr og 118 elektrisitetsverk. 350 motorfartøyer med fiskeredskap for 20 millioner. Flere tusen robåter og endelig 200 fiskebruk.

Når det galt minefeltene var de delvis registrert og kartlagt, men der var betydelige mengder ukontrollerte minefelt som tyskerne etterlot seg ved tilbaketrekkingen. De viktigste havnene ble belagt med magnetiske, akustiske eller andre miner, lagt ut i seilleden og på fiskebankene. Man kan ofte undre seg over at et, i dag vennligsinnet europeisk naboland, kunne med åpen og planlagt vilje, sette disse djevelske planer ut i livet. En så grotesk og ondskapsfull handling vitner om den tyske krigsmakts mentalitet, som vel savner sidestykke i Europas krigshistorie.

I hvilken grad det kan være interessant, og ikke minst riktig, å friske opp hendelser, tragedier og gleder fra vår dramatiske krigshistorie, kan det være delte meninger om. Noen hevder at disse tragiske år, bør bli liggende, ”I fred”, å ikke rippes opp i. Kanskje med rette. Likevel, vi har til enhver tid en oppvoksende slekt, som ved mange anledninger ønsker å bli mer kjent med denne helt spesielle siden av vår historie. På den annen side må det heller aldri glemmes hva som egentlig hendte i disse 5 årene.

Som kildemateriale har jeg tillatt meg å bruke Professor Jan-Erik Ebbestad Hansen meget omfangsrike verk ”Norsk Tro og Tanke – 1940 – 2000”. Hans oversiktlige og kortfattede, nærmest journalistiske form, gjør det lett å orientere seg i det som er blitt betegnet som ”Etterkrigstidens historie”. I intimasjon til boken står det bl.a. Sitat: Her blir perioden fra 1940 til 2000 presentert. Utvalget er tverrfaglig orientert og kombinerer emneområder som litterære, politiske, filosofiske og teologiske ideers historie med sentrale temaer som kvinnesak og språksak. Sitat slutt.

Innledningsemnene dreier seg om tidsperioden 1940 – 1945. Disse fem årene var på mange måter uvirkelig og påførte vårt særegne samfunn påkjenninger og påvirkninger som ble møtt med en så kraftig motstand at det utløste en meget sterk reaksjon fra okkupasjonsmakten. Vi kan se hva den tyske general Nicolaus von Falkenhorst sier i sitt sannsynligvis første opprop til det norske folk. Oppropet er i form og innhold så uetterrettelig og i tillegg full av ortografiske feil. Oppropet er gjengitt i original versjon.

Fortsettelse følger.

Merknad: Oppdatert 21.03.2006