Involverte parter i den aktuelle saken som omhandler en 13 år gammel gutt er følgende. Et fosterforeldrepar i Buskerud, Barnevernet i Holmestrand, en omsorgspartner i Røyken og Vestfold Fylke. Gutten vil tilbake til sine fosterforeldre som derimot møter veggen både her og der. Alle dører synes stengte fordi at fosterforeldrene har hatt en noe annerledes mening om barnets behov og omsorg, enn det barnevernet selv har hatt i denne aktuelle saken. Og når så ofte skjer, så er det ofte forbunnet med kroken på døren for ganske mange.

Bare det å tvangsflytte en norsk mindreårig etnisk statsborger til et annet land, er jo i seg selv et kjempeparadoks. Og da tatt i betraktning det norske barnevernets ofte bruk av selvskryt om at de kan mestre det aller meste, som derimot foreldre og fosterforeldre ikke kan. Men tydeligvis kan de ikke det ifølge den fortvilte fostermoren som har tatt kontakt med sfm.no. Gutten det handler om har ifølge fostermoren og så langt, også gått glipp av skoleundervisning den siste tiden.

Er det egentlig lov til å sende norske statsborgere og barn som pakkepost ut av landet? Sfm.no ber Barne- og likestillingsministeren om å ta kontakt snarest pr. e-post sfm@sfm.no. Vi setter henne mer enn gjerne i direkte forbindelse med fosterforeldrene som naturligvis savner gutten og ønsker ham hjem. Dette kan da ikke gå upåaktet hen uten at noen ansvarlige reagerer. Eller er situasjonen den i dag at etniske norske barns rett til å eksistere i sitt eget land, mer eller mindre er i ferd med å opphøre dersom det gjelder problembarn?