Publisert i sfm.no 13.12.2006.
Det er populært å snakke om menneskerettigheter for tiden, ikke minst de
som håndheves av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD)
i Strasbourg. Fokus er imidlertid på at vi nordmenn skal instruere andre
nasjoner. Realistisk, nogenlunde objektiv vurdering av tilstandene her
hjemme er det verre med, og også med systematisk innsats for å trekke
norsk rettstilstand på området opp dit den bør være. Her er egentlig en
sann strøm av saker hvor nordmenns elementære rettigheter krenkes og de
står forvirret og hjelpeløse til å forsvare seg. Hva skyldes dette?
Neddyssing
Vi i Norge har dårlig forståelse av betydningen av åpen informasjon som
virkelig når ut. Erfaring viser at omhyggelig, vedvarende offentliggjøring
av hva som foregår av misforhold og dårlig behandling fra myndigheters
side er svært virksomt for å få makthavere til å oppføre seg bedre overfor
den befolkning de skal tjene. Erfaring viser også at få andre tiltak
nytter, ihvertfall ikke uten at de ledsages av offentliggjøring.
Men ytringsfriheten står ikke høyt i kurs i vårt land. Propaganda fra
myndighetene sier at konfidensialitet er fortreffelig, og presset er stort
for å få borgerne til å holde munn. To saker ført mot Norge for EMD slo
fast at man har rett til offentlig å karakterisere en leges virksomhet
nedsettende, og at det er lov å sitere fra offentlige dokumenter også når
dokumentene kan være avslørende for myndighetenes misligheter.
Det er omtrent så langt som vi ved EMDs hjelp er kommet med norsk
ytringsfrihet.
Troskyldighet
Det andre som mangler i Norge er skepsis overfor makthavere, og en
forståelse av hva samfunnsmakt og byråkratisme fører med seg. Man tror
myndighetenes instrumenter, de offentlig ansatte, automatisk utdeler
velferd og service, og vet vantro ikke hva man skal gjøre når så ikke er
tilfelle. En borger som berøves sine rettigheter prøver seg kanskje i
pressen, overfor forvaltningen og politikerne, men kommer liten vei.
Respektfullt går han så til rettsapparatet. Norge har jo definert seg som
en rettsstat, og jussen skal tjene alminnelige menneskers alminnelige liv.
Det han i praksis ofte opplever, er annerledes. Det er kanskje ingen
overdrivelse å illustrere vårt rettsapparat gjennom noen uttalelser fra
juristhold:
– Bergen er ikke bundet av Menneskerettighetskonvensjonen, for det er
Norge og ikke Bergen som har undertegnet den - (Bergen kommunes advokat
mot tidligere barnehjemsbarn som vil ha erstatning.)
– Vi kan ikke gå ut sånn mot politiet eller påtalemakten, vi omgås jo
disse menneskene - (uttalt av forsvareren til en uskyldig tiltalt mann da
et av mannens vitner kunne vise at en etterforskers rapport om
vitneavhøret var usann.)
– "Hvis Høyesterett skulle la risikoen for et erstatningsansvar for staten
bestemme hvilken frihet Stortinget skal ha, er vi helt på ville veier."
(Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Inge Lorange Backer i "Lov og
Rett" 10/2003. Erstatningsansvaret det er tale om, gjelder erstatning
idømt av EMD for menneskerettighetsbrudd, og tidligere i artikkelen
skriver han "Kostnadene og ulempene ved en unødvendig omlegging kan bli
langt større enn utgiftene ved et erstatningsansvar." Mitt kyniske blikk
tolker dette dithen at en embedsmann i Justisdepartementet her sier: Norge
skal bare vedta de lover Stortinget vil uansett om disse kommer i konflikt
med menneskerettighetene, og blåse en lang marsj i om det fører til
domfellelse i Strasbourg, for de erstatninger Strasbourg tildeler ofrene
er så beskjedne allikevel. (Det stemmer: De er forbitrende lave. Statene
ville kanskje trekke seg ut av EMD-ordningen hvis de ble ilagt
erstatninger så det sved?)
Overfor slike juridiske urimeligheter står individet tafatt og
uforstående.
Kurderne
Organisasjonen "Kurdish Human Rights Project" (KHRP)
driver saker mot Tyrkia ved EMD for kurdiske klagere med tyrkisk
statsborgerskap. Det er instruktivt å lese om KHRPs virksomhet.
De har som erklært program å få frem i alle relevante fora informasjon om
menneskerettighetsbrudd mot kurdere i de fem land med stor kurdisk
befolkning. De får dette til bl.a. ved å bruke EMD, der Tyrkia er medlem.
Ved EMD har de kjempet frem sak etter sak.
Organisasjonen er uavhengig av tyrkisk rettsapparat og samfunn, den sitter
i London. Den har styre og råd hvor britiske jurister er tungt inne. De
samme juristene fungerer ofte som klagernes advokater når sakene skal
prosederes i Strasbourg. KHRP og deres hjelpere kjenner derfor åpenbart
EMD godt nå og legger opp langsiktige strategier for å få krenkelsenes art
kjent og forstått.
De første kurder-sakene ble ofte avvist av EMD. Kurderne fortsatte
ufortrødent. Og etter hvert begynte sakene å bli mange, og Domstolen tok
dem alvorlig. Tyrkia blir nå jevnlig dømt for sånt som brudd på artikkel 6
(retten til rettferdig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol),
art. 13 (retten til et effektivt rettsmiddel), art. 3 (forbud mot tortur
og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff), art. 2
(retten til liv). Kurdernes innsats er formidabel. Det må være noen der
borte i London som er interessert i rettferdighet.
De kjemper i sine saker for å få medhold også i påstander som "det har
fått lov å etablere seg en praksis i Tyrkia med rutinemessig å krenke
artiklene 2, 6 og 13, en praksis som er akseptert av myndighetene". Når et
par hundre saker viser eksempler på dette, blir det kanskje i seg selv en
demonstrasjon av at det dreier seg om en etablert praksis?
Kurderne har overtaket på oss: De har aldri hatt noen illusjon om at de
har en lojal statsmakt. De har forstått at "Her må vi gjøre alt selv, fra
scratch."
Slik må norske borgere også organisere seg. De artikler jeg nettopp har
nevnt, og flere til, er aktuelle. Jeg ser frem til den dag det innløper
sak etter sak til EMD som sier det som er sant: "Det har med myndighetenes
godkjenning fått lov til å etablere seg en tradisjon i Norge med å krenke
artikkel 6, 3, 13, 10 (ytringsfrihet) og 8 (retten til respekt for sitt
familieliv).
Redaktørens merknad. Artikkelen er gjengitt
med forfatterens velvillige tillatelse. Red. |
|
