Umoralsk å skjule makt- og myndighetsmisbruk!
Får de som er i konflikt med barnevernet også innskrenket rett til å tale sin egen sak når barnevernloven endres 1. januar 2007?

Oslo - sfm.no. Publisert 04.12.2006

Av Jan Hansen.
Det er uforståelig at våre riksdekkende medier ikke samler seg og setter et langt kraftigere søkelys på de mange overgrep som barnevernet i Norge og uten tvil, fortsatt begår mot svært mange familier og barn i landet. For heller ikke å glemme deres ”tause” medhjelpere. Flere familietragedier skjules, og mange ganger har slike tragedier sitt direkte utspring i barnevernets involvering på flere områder.
 
Hvorfor skal eksempelvis fakta om barnevernets menneskerettskrenking, fysisk og psykisk mishandling, dokumentforfalskning, produsering av falske rettsbevis, falske og grove anklager som også kan framkomme i sakkyndiges rapporter, dekkes over, holdes skjulte og ties om? Hva er den egentlige årsaken til dette? Og hva er den egentlige hensikten, også tatt i betraktning flere flengende kritikker fra presse- og ytringsfrihetselskende redaktører om nettopp manglende presse- og ytringsfrihet i Norge?

Journalister får mange ganger munnkurv av sine overordnede, (redaktører), når det gjelder å publisere barnevernsaker. Og noen ansvarlige redaktører forstår tydeligvis ikke engang selv viktigheten av et bredere søkelys på slike saker. For jo flere sider man kan få fram desto bedre blir helhetsbildet. Og av nettopp slike årsaker er det viktig å spørre media generelt om hvilket samfunn vi egentlig vil ha både for oss selv og for barna som vokser opp?
 
Enkelte journalister tilknyttet spesielle medier, kan noen ganger mistenkes for å glorifisere og rosemale totalitærsamfunn, eksempelvis som det tidligere DD(va)R, det fortsatt eksisterende regimet til Fidel Castro og Kim Il Jung. Er norske mediers ofte totale taushet om barnevernsovergrep egentlig til samfunnets beste?

Er det til barnas beste, eller er tausheten bare til beste for mange ansatte innen barnevernet som fortsatt begår forbryterske handlinger, samt til beste for dem som helt klart har økonomiske interesser, og da uavhengig av om vedkommende måtte være psykolog, institusjonseier, politiker, advokat, prest eller vanlig bonde.

Er det i det hele tatt moralsk riktig å skjule sannhet og rene fakta om myndighetsovergrep? Svaret er et klart nei. Det er umoralsk i de flestes øyner. At norske domstoler også ofte dømmer til fordel for det offentlige tross beviser for utøvd makt- og myndighetsmisbruk er uforståelig. Dette vitner lite om et ekte demokrati, allmenn og likeverdig rettssikkerhet.

Det må aksepteres, også av medier, at grove overtramp, rent maktmisbruk belyses til fulle og likeledes blir påtalt. Om ikke det også var for all løgn som flere journalister med meg, også vet om at barnevernet fortsatt farer med i svært mange tilfeller, så ville behovet for et konstant søkelys på akkurat denne etaten, ikke vært så påkrevd eller så aktuelt.

Mange ansatte i barnevernet bruker ofte det gamle ordtaket som sier at; ”det ryker ikke av en brann uten at det er ild i den”. Dette kan selvsagt være legitimt i enkelte tilfeller. Men det slår svært ofte tilbake på etaten selv.

Hva med kvalitetssikring av bevis og kontroll av påståtte fakta om ulike hendelser? Og hva med kvalitetssikret og etterprøving samt oppfølging fra barnevernets side?
Hva med kildekontroll, konfrontering av kilder som gjerne opptrer anonymt til fordel for barnevernet? Hva med ukontrollert eller uforsiktig behandling av, og/eller omgang med helsejournaler?

Tema som kvalitetssikring og etterprøving synes fortsatt å være totalt ukjente eller internt og tabubelagte emner for etatens ansatte med ledermakt. Barnvernet vil som regel heller aldri kommentere saker om påviselig maktmisbruk som medier til tider også kan skrive om. Barnevernet hevder paradoksalt nok at det bør være mer eller full åpenhet. Men i praksis framstår etaten i dag som ennå mer forseglet og lukket, kanskje til og med som vernet bedrift for mange.

Flere av etatens egne ansatte bekrefter overfor medier og journalister at de må opptre anonymt dersom de skal gå ut med åpen og legitim kritikk om interne forhold. Og dette grunnet fortsatte trusler fra både arbeidskolleger og overordnede på egen arbeidsplass. De samme ansatte meddeler også at gjennomtrekken innen barnevernet er svært høy.
 
Flere melder dessuten om interne strider, gjerne rene personfeider og trakasseringer som ofte kan gå på helsen løs hos den enkelte ansatte som rammes av slikt. En kan derfor ikke se bort fra at en del ansatte i barnevernet og deres egen familie av nevnte årsaker, også blir direkte skadelidende. Hva med slike ansatte som i tillegg har ansvar for både egne barn og/eller andres barn?

Ingen opplysninger i barnevernsaker, også når det gjelder oppholdssted til omhendetatte, burde være tillatt å holde skjult eller hemmelig for noen parter. Det burde også finnes en ubetinget rett for enhver å kreve utlevert kopier på hvert eneste dokument og interne notat, (arbeidsnotater) i enhver barnevernsak. Ethvert barn som er omhendetatt av barnevernet, burde også ha en soleklar og lovfestet rett til regelmessig besøk og omgang med sine aller nærmeste.
 
Barnevernet frarøver svært mange barn viten om egen fortid, kunnskaper om barnets opprinnelige slekt og familiære tilhørighet. Dette gjelder spesielt i de tilfeller der barn plasseres mer eller mindre permanent i fosterhjem. Dette er uforsvarlig, direkte innhumant og rent menneskekrenkende. Klausuleringsregelen om hemmelighold av opplysninger i dokumenter på inntil 80 år i barnevernsaker, må også fjernes Dette er ofte et stort rettssikkerhetsproblem når erstatningskrav skal avgjøres.
(Jf. barnehjemskandalen)

Et annet og meget viktig tema som media også bør sette kraftig søkelys på, er de endringer som skjer i selve barneloven fra 1. januar 2007. I barnevernlovens § 7-8 gjeldende advokater, framgår følgende tekst, sitat:

”Fylkesnemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter. Advokaten skal omgående gjøres kjent med begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, og gis frist for tilsvar etter § 7-11. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om utvalg av advokater som kan oppnevnes for privat part i saker etter § 7-23”., sitat slutt.

Paragrafen kan tyde på en ytterligere svekkelse av rettssikkerheten, eksempelvis til barnevernsklienter og deres foresatte som selv ønsker å framføre sine saker uten advokat. Fakta tilsier at advokater i blant ikke strekker godt nok til når det gjelder å få fram viktige momenter som kan ha avgjørende betydning. Det er heller ikke for drøyt å påstå at jussen ofte går foran klokskap og sunn fornuft i både fylkesnemnder og domstoler.    

Mange mennesker havner noen ganger i akutte nødssituasjoner. Og av slike årsaker kan enkelte derfor ha behov for å be sosialkontoret eller barnevernet om midlertidig hjelp. Hjelpetiltak skal dessuten aller først gis i hjemmet der barna bor. Dette framgår også helt klart og tydelig av barnevernloven.
 
At det også forekommer store variasjoner i barnevernets måter å både arbeide på og gi hjelp på, er det ikke tvil om. Innen en og samme kommune kan arbeidsmetodene og praksis være vidt forskjellig fra bydel til bydel, fra distrikt til distrikt. Også av økonomiske årsaker. Men det siste er et rent politisk ansvar.

Det norske barnevernet framstår fortsatt og på landsbasis som svært uforutsigbart. Derfor gruer stadig flere seg for å ha eller å ta kontakt med etaten. Barnevernet har som regel seg selv å skylde for dette så lenge de ikke opptrer mer ansvarlig, og er langt mer troverdige samt mer forutsigbare.