Publisert 21 juni 2005

En detaljert beskrivelse av det målet barnevernet egentlig arbeider for: omsorgsovertakelse, er dokumentert i en ny bok:

John Hollen (2005): Formynderterror. Historien om en barnevernsak.
ISBN: 82-92400-16-8. Communicatio Forlag. http://www.communicatio.no/2005/barnevernkonflikt.htm

Ja, det er terror, ikke "terror" i gåseøyne. De fleste som har opplevet, eller vært truet med, tvangsfjernelse av sine barn, vil kjenne seg igjen i svært så mange detaljer av barnevernets fremferd, for i denne boken vises det konkret hvordan barnevernet går frem i en sak som faktisk er ganske typisk.

Denne gangen gjelder det en familie som på grunn av sykdommen epilepsi hos moren trengte assistanse med praktisk arbeid og barnestell. Barnevernet ga imidlertid ingen hjelp i det hele tatt og holdt tvert imot på å drive henne i døden og ødelegge hele familien.

Her har vi et par korte omtaler av boken:

"Barnevernet overvåket syk mor"
«Den ene sier, høyt og tydelig, med aggressivitet i stemmen: 'Dette barnet må nok plasseres i fosterhjem'» (Nettavisen 29.05.05)
[pub.tv2.no] pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article397522.ece

"Til skrekk og advarsel"
Leder: Ny bok om Averøy barneverns forfølgelse av en familie som ba om hjelp. (Dagbladet 31.05.05)
[www.dagbladet.no] www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/31/433305.html

Myndighetene har øyensynlig vært lite glade for at boken ble publisert samtidig med at forslag til endring av barnevernsloven ble behandlet, og har ikke likt den oppmerksomhet boken har fått og en del politiske signaler den har ført til. At forskjellige krefter også har ønsket å unngå at navnene på skadevolderne ble offentliggjort, og unngå ansvarsplassering for barnevernets oppførsel, skal ikke forundre noen som kjenner barnevernets dårlige sider generelt.

Følgende aktører demonstrerer klart barnevernets og allierte etaters og aktørers mangel på etikk og anstendighet. De er alle sammen navngitt i boken, med direkte angivelse av hva de har sagt og gjort. (Sidehenvisningene til boken er ikke uttømmende men bare eksempler.):

Birger Saltbones, oppvekstsjef og etatssjef for barnevernet (s 9, 109-110, 137)

Marit Sæter, barnevernsarbeider (s 30-31, 51, 60-61, 65, 69-70, 75, 79, 102-103)

Lise Eide, barnevernsarbeider (s 30-31, 45, 48)

Solveig Karlsvik, barnevernsarbeider (s 43, 45, 48)

Lillian Skeide Ødegaard, barnevernsarbeider, konstituert barnevernsleder (s 58, 113, 119-121)

Anne Åsheim, barnevernsleder (s 69-70, 74, 76, 91, 122, 124)

Selma Angel Hoem, ergoterapeut, Molde sykehus (s 50)

*

Ole Sigurd og Kamilla Fagereng fikk i 2002 en datter. De forutså at når de kom hjem med den nyfødte, ville de trenge en god del hjelp i hjemmet. I tillegg til det vanlige strevet som alle med småbarn kjenner godt, har Kamilla nemlig epilepsi, og trengte på grunn av sykdommen og medisineringen mye søvn og ro og kunne ikke stå for husarbeid og barnestell selv.

Istedenfor at de fikk den hjelpen som de har krav på etter pasientrettighetsloven, startet barnevernet hele det vanlige sirkuset med å prøve å tvinge frem en omsorgsovertakelse. Saken er faktisk langt fra enestående. Mange friske og normale foreldre har opplevet omtrent det samme, men dertil opptrer barnevernet jevnlig verre enn middels nettopp mot syke eller handikappede foreldre (og mot syke og handikappede barn).

Da foreldreparet søker kommunen om å få hjelp hjemme når de kom hjem med den nyfødte, dukker barnevernsarbeiderne Marit Sæter og Lise Eide opp på sykehuset og kommer uten foranledning aggressivt med krigserklæringen: "Dette barnet må nok plasseres i fosterhjem" (s 31).

I de følgende ukene og månedene går barnevernet frem i kjent stil:

Barnevernet er hele tiden på jakt etter å kunne ta barn og bemektige seg hele familiens liv, ikke etter å yte hjelp til barnets beste (s 30-31, 72-75, 76-77, 78-79, 80, 91, 102-103, 114, 135);

De lyver og fordreier systematisk, blant annet i sine rapporter, både hva familien sier og gjør og hva andre sier og gjør (s 62-64, 66, 74, 78-79, 103, 110-111, 114, 118-119, 131-132, 133-134, 143-144);

De nekter å sette inn alminnelige, fornuftige hjelpetiltak i form av hjemmehjelp o.l. (s 60, 74) og hevder at barnevernet ikke har ressurser til dette;

Kamillas mor, som ellers arbeider som hjemmehjelper i kommunens hjemmebaserte tjenester, nektes å hjelpe datteren og barnebarnet med noe som helst. Barnevernet nekter altså (s 60) ikke bare å bruke penger på å ansette Kamillas mor - eller noen annen - som hjelper for Kamilla som lider av epilepsi, og spebarnet som trenger stell, de nekter også diktatorisk mormoren og hele det store familienettverket å hjelpe, selv gratis (s 48, 58, 60, 65, 77, 80). Motivet kommer utilsløret frem: et stort, aktivt familienettverk gir barnevernet mindre kontroll og makt (s 97) - trass i at barnevernet generelt angriper folk som har "for lite" nettverk;

Men barnevernet har penger til å stille opp med døgnvakt på 3 skift (s 59), folk som ifølge barnevernets plan skal sitte passive i en stol og skrive ned alt familien gjør av uperfekte ting, samt fotfølge dem hvis de går opp i 2. etasje til svigerforeldrene, i et ubegrenset antall uker inntil barnevernet (håper de) finner bevis for at foreldrene er uskikket. De har også plenty av penger til å sende 2 eller flere personer til møter for å "informere" familien og "diskutere" hjelpetiltak (som de allikevel aldri har planer om å gi) (s 43, 61, 70, 119-123), til reise hit og dit og foranstalte endeløst mange meningsløse møter med sykehuspersonale (s 49-59), og til å beordre tvangsplassering og innestengning av foreldre og barn på et "mødrehjem" som skal fortsette å "vurdere" dem (s 127);

Barnevernets observatører, som overvåker familien 24 timer i døgnet for å levere stoff til barnevernets "utredning" av barnets/familiens behov, nektes også å hjelpe familien med noe som helst (s 56);

Barnevernet SIER at de skal utrede familien men i realiteten er det overvåking med det formål å finne noe som kan brukes for å få til omsorgsovertakelse (s 135);

"Utredningen" er latterlig i sitt innhold og i realiteten ikke-eksisterende (s 55-57, 86-89, 89-90), og overvåkingen er det samme (s 52, 59, 61, 68);

Det de finner av "galt" er latterlig: sånt som at moren fomler når hun skal knappe en knapp i barnets skjorte (s 69, 83-84), at barnet snur hodet den "gale" veien når faren bader det (s 106), at mormoren har gitt en hånd i husarbeidet (s 65);

De blir aldri ferdig med sin "utredning" og forlanger stadig mer (s 112-114, 115, 117, 119-121, 129, 134);

De utsetter stadig barnets foreldre for meningsløst og alvorlig press, som at foreldrene må skynde seg fordi overvåkeren er kommet (s 54), og at de ikke får lov å bevege seg i mer enn 1 time per dag utenfor det mødrehjemmet hvor barnevernet (ulovlig, s 135) har tvunget foreldrene til å skulle oppholde seg i ukevis (s 83, 86-89, 92), gjennom trusler om omsorgsovertakelse hvis foreldrene ikke adlyder barnevernet uansett hvor urimelig de farer frem (s 132);

De kjører barnets mor helt reelt til dødens rand uten å bry seg det minste om skadevirkningene hverken for henne, barnet, barnets far, eller øvrig familie (s 69, 93-99, 106-108, 112-113, 115, 141);

De "diagnostiserer" at barnet har lite lyder og bevegelser og mener at det er "galt", men tar ikke initiativ til å få henne undersøkt av barnelege - det er det faren som må ta aksjon for å få gjort. Barnevernet er hele tiden uinteressert i at barneleger og helsestasjoner som undersøker barnet finner at alt er normalt (s 116-117);

De ødelegger totalt den deilige spebarnstiden familien skulle ha opplevet;

De ber aldri om unnskyldning og det gjør heller ikke deres overordnede (s 138, 140);

De prøver å hindre at deres aksjoner kommer til offentlighetens kjennskap og å pulverisere ansvaret (s 137-139).

Rådmannen i kommunen forsøkte å få forfatteren til å fjerne aktørenes navn fra boken (s 137-138), med den begrunnelse at det var kommunen som var ansvarlig, ikke de ansatte. Ingen i kommunen har imidlertid meldt seg som villig til å ta ansvaret ved å gå i fengsel og erstatte familien for overgrepene. Forøvrig var ikke barnevernerne som tok del i aksjonene selv bosatt på Averøy, men i Kristiansund. Det er nok det triveligste å gå angrepsvis til verks overfor mennesker man slipper å møte i det normale liv. Jf at norske myndigheter i en tiårs periode nå har foretatt kunstgrep for å "skjerme" barnevernere som tar barn fra foreldrene med tvang, ved å oppfordre flere kommuner/fylker til å utveksle personale for slike formål, slik at de som står for selve deportasjonene, hører hjemme behagelig langt borte.

Den sterkeste pådriveren på barnevernets side var Birger Saltbones, oppvekstsjef i kommunen og også etatssjef for barnevernet. Han er politisk sterkt aktiv i Kristelig folkeparti (det "familievennlige" partiet), og sies å ha nær forbindelse til Kjell Magne Bondevik og Laila Dåvøy.

Hvis Kamilla og Ole Sigurd orket det, burde de naturligvis anlegge svær erstatningssak mot kommunen. Egentlig burde kommune - og stat - uoppfordret TILBY dem en erstatning på flere millioner kroner, uten rettssak. Samtlige barnevernere som har deltatt i forfølgelsen, og naturligvis oppvekstsjefen, burde statsadvokatembetet reise straffesak mot, uoppfordret av de skadelidte og på vegne av alle oss som ønsker at landet skal få et reelt rettsvesen som sikrer borgernes liv.

*

Generalsekretær Eva H. Johnsen i Epilepsiforbundet dro opp for å assistere familien ved et møte, og hun hjalp dem også ellers i saken (s 122-127). Hun viser generelt til hva oppfatningen er i det forbundet hun representerer: "Barnevernet vil man helst holde på lengst mulig avstand, dersom man som epileptiker har barn eller skal få barn, og har en epilepsi som ikke er ukomplisert." (s 142). Hvorfor det? Jo: "Eva H. Johnsen har vært generalsekretær i Epilepsiforbundet i 13 år, og nøler ikke med å fastslå kategorisk: Denne manglende tilliten har sin årsak i erfaringer som er gjort av mødre med epilepsi og et nyfødt barn, og som har tatt kontakt med barnevernet." (s 140).

Fylkesmannen mener at denne barnevernssaken er meget spesiell (s 129). Det uttaler han seg feil om, som fylkesmennene så å si alltid gjør i barnevernssaker. Som før nevnt er denne enkeltsaken ikke så enestående. En gjennomgang av tallrike barnevernssaker vil lett vise den som er interessert i sannhet at denne ene saken knapt oppviser et eneste eksempel på skadelige typer fremferd som vi ikke har hørt før fra barnevernsofre i hopetall. I svært mange tilfeller lar det seg dokumentere direkte i barnevernets egne dokumenter.

Bokens forfatter John Hollen forteller at da boken ble publisert og ble omtalt i Dagbladet, da sto ikke telefonen hans - han ble nedringt av folk som fortalte parallelle historier. Hans råd til folk: Gå ut offentlig med historien. Det er bare sludder at man skal "verne" barna mot at media og befolkningen får vite hvordan barnevernet konkret driver overfor familiene. Det er barnevernet man må verne barna mot.

Hollen kommer til slutt i boken inn på det generelle bildet av Norges barnevern. Han refererer blant annet en uttalelse fra barnevernssjefen i Kristiansand kommune i en fersk sak hvor fosterforeldre ble dømt for å ha mishandlet et lite fosterbarn: "Vi spør oss om vi burde tolket guttens adferd tidligere. Men vi var ikke mentalt forberedt på at fosterforeldre kunne mishandle barna sine" (s 145). (Man bør nok også tilføye at det i den saken var aldeles unødvendig å "tolke" barnets atferd - i tillegg til at barnevernets tolkninger av atferd regelmessig er bisarr.)

Det er ingen legitim grunn til at barnevernet i Norge skal få lov å fortsette på denne måten, med krig og fiendtlig mistenksomhet overfor virkelige foreldre og ubegrunnet tiltro til fosterforeldre, som barnevernet øser ut penger til. Per juni 2005 annonseres det etter fosterforeldre som skal ha en lønn på mellom 200 og 300.000 per år, pluss avlastning, pluss pensjon og feriepenger. Avlastningshjem rekrutteres med løfte om 20.000 per måned for å ha et rom stående; i de måneder hvor det faktisk bor barn på rommet, gir det 6.000 ekstra.

Barnevernsakene trenger å legges frem for allmennheten akkurat slik John Hollen gjør det. Vi får håpe at flere barnevernsofre vil slutte å la seg true til taushet eller skremme av barnevernet - og gud hjelpe oss også av egen advokat - til å stole ensidig på rettsapparatet.

Isteden må de publisere sakene sine, gjennom bøker og artikler og rapporter. Skrive ned i detalj alt som foregår. Skrive sine egne referater av alle møter og samtaler. Gjøre lydbåndopptak av alle samtaler med barnevernet. Nekte å la den offentlige propaganda fortsette uimotsagt.

***

Redaksjonens anmerkning.
Samfunnsmagasinet har intet redaksjonelt ansvar for innholdet i denne bokanmeldelsen som er gjengitt i original slik den ble skrevet av forfatteren. Bokanmeldesen er også korrigert/oppdatert den 23.06.2005 etter ønske fra forfatter av anmeldelsen. Red.

Sist endret 23.06.2005: 16..00