| Virkeligheten
som tvangsfjernete barn lever i.
De som påstår å hjelpe
barna, leverer tak over hodet og mat på bordet! Men samtidig
en dump følelse hos barnet/den unge av ikke å være
en akseptert viktig del av sitt biologiske opphav.
Århus, Danmark - sfm.no. Publisert 5 mai 2005
Omsider åpner de tidligere anbrakte barn opp for, hva de har
gjennomgått under anbringelsen. Det gjennomgående trekk,
som nesten SAMTLIGE beskriver som det verste, enten de har vært
i familiepleie eller på institusjon, har vært det store
savnet etter deres søsken og nære familie! Hvem som
har forhindret dem, står derimot ikke helt klart! Om det er
de sosiale myndigheter eller anbringelsesstedet, går ut på
ett? Smerten og savnet er det samme! Uforståelig, at imens
de to siste sosialministere i Danmark har talt varmt og engasjerende
for, at anbrakte barn skal ha meget mer nærkontakt med deres
familiekrets, reagerer ikke danske kommuner på dette utspil!
Den begrensede kontakt med familien forbigås i ”stillhet”
eller behandles så respektløst, at det gjør
meget vondt for barnet. De anbrakte barn er jo like bekymret for
hvordan deres kjære har det hjemme, som mange av familiene
er bekymret for dem!
Ikke på hjembesøk
De som påstår å hjelpe barna, leverer tak over
hodet og mat på bordet! Men samtidig en dump følelse
hos barnet/den unge av ikke å være en akseptert viktig
del av sitt biologiske opphav. I mange tilfeller blir barnenes familier
på det nærmeste neglisjert eller talt nedlatende til.
Og tildelte besøkstider varierer meget fra den ene kommune
til den andre. Hvor f. eks. besteforeldre, som ellers regnes for
en god og omsorgsfull resurs, ofte kun tildeles sporadisk eller
slett ikke samvær. Barnene er jo ikke fjernet pga. besteforeldrene!
Saksbehandlerne kjører derimot deres avgjørelser så
stramt, at det ikke skapes plass til at barnet må få
komme på hjemmebesøk, ikke engang når pleiefamilier
holder weekend- eller ferie fra deres pleiebarn! Barnet sendes derved
ytterligere til et vilt fremmed sted! Her gir ikke engang tillatelse
til kontakt en times tid daglig, hvis barnet ligger syk på
f. eks i en institusjon!
Det
offentlige viker ikke en tomme
Enhver vet hvor meget omsorg et sykt barn har bruk for! Å
ha en voksen med god tid ved sin sykeseng, varmer et lite barn langt
inn i sjelen! Sosialkontorene oppfører sig ufleksible mht.
å bedømme barns forskjellige behov i dets forskjellige
livsavsnitt. De viker ikke en tomme fra deres engang vedtatte beslutninger!
Hvor Tv apparatet eller computerspillet i stedet bliver barnets
gjennomgående ”personlighet”, sammen med de mange
forskjellige pedagoger, avløsere, samt unge studerende, som
kommer og går - reiser til og fra institusjonen. Disse forskjellige
voksnes regelsett forårsaker forvirring i barnenes forståelse
av livet ! De tør ikke gi sig hen (knytte sig) til noen,
fordi at de aldri kan være sikre på, hvornår de
står latt alene tilbake med deres savn!
Tilhører
en gråsone
Den måte anbringelsen er utformet etter, innebærer så
store svikt, at det kommer til å prege barna gjennom hele
livet! Når barnenes egen familie som regel er der hele tiden,
hvorfor da la barnene gå i evig savn etter den nære
familiekrets, som allerede ligger der? De er så langt ifra
narkomaner, misbrukere eller psykisk syke alle sammen! Pedagogene
er der jo ikke mer, når de unge blir myndig og skal stå
på egne ben! Barnene påføres derfor langt verre
ting, enn det de kanskje ble fjernet fra! Det er snart vel bekjent,
at en altfor stor gruppe tilhører en gråsone, hvor
de ene og alene fjernes på saksbehandleres bekymring! Uten
grundige forundersøkelser eller beviser på mishandling,
vold, incest, m.m., fjernes mange barn som aldri hadde behøvd
å bli fjernet. Og motsatt fjerner man ikke barn som virkelig
er utsatte!
Uforglemmelige traumer
Statistikkene taler sitt tydelige språk om at anbrakte barn,
får forringet livskvalitet i invalidiserende grad. Andre statistikker
viser at det i virkeligheten er 95 prosent, som utmerket ville formå
å skape seg gode liv til tross for hjemmet de selv kom fra.
De begår sjelden de samme feilene som deres foreldre. Og derfor
er all mengden snakk om den sosiale arv, mer et forsøk fra
systemenes side til å legalisere deres handlinger. Danske
barn tvangsfjernes i stigende grad uten det nødvendige kjennskap
til verken barnet eller familiens situasjon. Og for ethvert barn
burde det være en menneskerett å bli observert tett
i deres eget miljø i minst et kvart år med eventuelle
støtteforanstaltninger til familien, før man tyr til
så traumatisk handlinger som en fjernelse, kanskje også
med uniformert politi! Deretter anbringes det sjokkerte barnet i
et fremmed og unaturlig barnemiljø på en institusjon,
hvor det heretter blir sykeliggjort ved ”hjelp ” av
videre psykologiske undersøkelser, for å ”finne”
noe på barnet, for at gjøre fjernelsen legal!
Hvem sviktet dem?
I flere tilfeller lar man til og med barn, som før anbringelsen
hadde en trygg og utviklende hverdag i deres daginstitusjon, fratas
denne, hvoretter de etter fjernelsen fra deres hjem og nærmiljø,
bli holdt isolert sammen med kanskje få, og i visse tilfeller
også langt yngre spedbarn døgnet rundt. Ingen setter
spørsmålstegn ved om barnet heretter hindres i å
utvikle seg i sin almene sosiale utvikling! Når barn observeres
i fremmede og engstende forhold, hvor de ikke engang aner, hvorfor
de skulle fjernes hjemmefra, og hvor de på kjøpet blir
atskilt fra sine søsken, kan det vel ikke undre noen at det
ikke leverer en optimal skildring av barnet!
Ved 18 års alderen står atskillige av disse unge med
opp til fem - ti forskjellige bosteder bak seg. Uten deres støttende
familie og nære pårørende bak seg, fordi familieforholdet
aldri ble stimulert eller understøttet. Spørsmålet
står derfor tilbake: Når de unge ikke lengre er anbrakt,
får de da svar på, om det virkelig var familien som
sviktet dem, eller om det var systemet som laget hindringer i veien?
Hvor blev egentlig den sterkt oppreklamerede familierådslagning
av?
Kirsten
Skovbo
Nestformann Danmarks Barn
Merknad.
Bearbeidet og oversatt til norsk av Jan Hansen
|
