Amnesty International
raskt på banen
Men bare når det gjelder eventuelle overgrep begått mot utenlandske borgere? Hvorfor ikke like stor aktivitet og interesse når det gjelder overgrep mot innfødte norske borgere?

Oslo 11 Mars 2005– sfm.no - Kommentar

Norske borgere som har vært utsatt for grove offentlige overgrep, synes tydeligvis å ha liten interesse for denne verdensomspennende organisasjonen. Ved helt å unnlate og nevne skandalen med et eneste ord, så mister Amnesty International på denne måten både sin troverdighet og betydning blant mange nordmenn som til nå har støttet dem økonomisk – inkludert meg selv ved flere tilfeller. Amnesty Internationals norske representant, var ganske raskt på banen med kommentarer og sympatier da dødsdommen mot mannen med to statsborgerskap, hhv norsk og irakisk ble kjent. Mannen er dømt til døden grunnet et særdeles brutalt og rått mord på hans egen hustru og mor til flere småbarn. En utilgivelig handling selv etter muslimsk lov. La meg samtidig nevne at jeg prinsipielt er imot dødsstraff i de fleste tilefeller.

I forbindelse med barnehjemskandalen i Norge, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg så langt, ikke har funnet et eneste norsk medium der Amnesty International har uttalt seg om barnehjemskandalen. At vår sittende statsminister fortsatt holder sin munn godt lukket, får vi bare akseptere. Barneverns- og barnehjemsofre i statsministerens øyne, har tydeligvis ingen verdi. Men organisasjonen Amnesty International derimot, burde i alle fall ha vist sin sympati, ikke minst gitt sin offisielle støtte til norske kvinner og menn som i dag må kjempe gjennom rettsapparatet grunnet skandalen.

Hvorfor kan ikke Amnesty International vise like stor aktivitet og interesse når det gjelder overgrep mot innfødte norske borgere? Mange av barneverns- og barnehjemsofrene er ikke kriminelle elementer. Er dette grunnen til at Amnesty International ikke vil gi disse sin støtte og sympati i kampen for rettferdighet? Må de absolutt ha vært innom politiets strafferegister, og helst opp til flere enn x antall ganger, før de i det hele tatt kan komme med i det ”gode” selskap? Mange av barnehjemsofrene fra 50, 60 og 70 tallet, ble nemlig ikke kriminelle i voksen alder. De klarte å holde seg på den rette siden av loven. Dette på tross av bl a en frastjålet barndom, en frastjålet og allerede lovfestet rett til skole og videre utdanning, barnevernets og det offentliges manglende og i noen tilfeller totalt uteblivne hjelp og lovforpliktende oppfølging.

Mange unge i dag som har tilbrakt litt tid på barnevernsinstitusjoner etter 1980, synes derimot ikke å ha lært den samme leksen om forskjellen på rett og galt, ditt og mitt. Og jeg lurer i denne forbindelse på hvorfor akkurat det? Tidene hadde jo forandret seg. Og alt var blitt så meget bedre fra slutten av syttitallet. Så ble det i alle fall hevdet fra myndighetenes side gjennom flere norske medier den 26 juni 2003, dagen da bomben om barnehjemskandalen smalt i byen mellom de syv fjell. Fakta i dag viser noe helt annet. Den psykiske terroren mot de samme ofrene, synes også å få lov til å fortsette med uforminsket styrke.

I skrivende stund har faktisk Fylkesmann i Hordaland vist sin omtanke, sin støtte og sin fulle sympati for 3 barnehjemsofre fra Bergen. Dette har han gjort ved å innvilge dem fri rettshjelp i ankesaken mot Bergen Kommune, en sak som med tiden skal behandles i Gulating Lagmannsrett. En stor glede mitt oppe i det hele. Men! Bør ikke også Amnesty International komme på banen slik at det også blir en slutt på alle brudd på menneskerettigheter i Norge, likeledes på den skjulte terroren som fortsatt utøves mot både barnehjems- og barnevernsofre? Og helt på tampen tar jeg med følgende. Selv om Norge ikke er medlem av EU, så er vi i alle fall medlem av det internasjonale storsamfunnet der nettopp Amnesty International har sitt virkefelt. Ta derfor utfordringen her og nå kjære Amnesty International. Vis at også dere våger å åpne munnen om skandalene.

Jan Hansen
Frilans journalist og redaktør