Moss - Publisert i sfm.no 26.02.2005

Av Nina Elin Hauge

Det er kjent at barnevernstjenesten kan frata foreldre omsorgen for barn ved påstand om grov omsorgssvikt. Ja, selv antagelse om fremtidig og eventuell omsorgssvikt kan danne grunnlag for fratakelse av omsorgen for barn. Vi kjenner det siste fra bl.a ”Svanhild-saken”.

Konsekvensen av omsorgsovertakelse er – for foreldrene – at barna blir tatt fra dem, at de får minimalt samvær med dem og dette under streng bevoktning. Konkret kan man få redusert sitt familieliv med barnet sitt til 2 til 6 korte samvær pr år på et offentlig sted, en kafé eller et museum.

For barnet betyr det at alt det kjente brått blir borte. Mamma og pappa er ikke der lenger når kvelden kommer, og de er ikke der når natten går over til ny dag. Heller ikke er de til trøst når noe er leit, og alle felles prosjekter avsluttes brått. Borte er også besteforeldre og tanter, onkler, fettere og kusiner. Heller ikke vennene er der lenger. Alt er nytt og ukjent. Man får vite at man skal være på det nye stedet helt til man blir voksen, og at man ikke får treffe far og mor før om lenge, lenge. Fortvilelsen disse barna må føle kan vi vel knapt tenke oss. Noen og enhver av oss kan fortsatt kjenne på utrygghetsfølelsen og lengselen etter far og/eller mor da vi som barn var i atskilt fra dem en kortere tid. For barn som blir tatt av barnevernet har frykten ingen ende.

At foreldre og barn tar skade av en slik traumatisk opplevelse må være hevet over enhver tvil. Noen blir så skadet at de velger å avslutte livet sitt, det gjelder både barn og voksne. Ellers følger rusmisbruk, psykiatriske problemer og asosial atferd tett i kjølvannet av barnevernets eksperimentering med familier. Barn blir ødelagte.

Lovverket forsvarer fratakelse av omsorg for barn under visse betingelser. Barnevernloven § 4-12 sier:

Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,

b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,

c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller

d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7.

Loven synes klar: hvis det er alvorlig svikt i den daglige omsorgen et barn får i foreldrehjemmet, så kan barnevernet overta omsorgen barnet.

Hva er omsorgssvikt? Og hva er grov omsorgssvikt?

Ett er sikkert: loven er slik utformet at vurderingene blir ytterst subjektive.
Den alminnelige forståelsen av begrepet ”omsorgssvikt” er nok ikke i samsvar med de barnevern”fagliges” forståelse. Folk flest forstår omsorgssvikt som grov neglisjering, grove overgrep, grov vanskjøtsel osv. Folk flest tror at det foreligger alvorlige og godt dokumenterte forhold til grunn for omsorgsovertakelse, og de sier ofte: ”ja, men det må ligge noe mer bak, noe vi ikke vet, og barnevernet har jo taushetsplikt og kan ikke si noe”.

De som har erfart barnevernet på kroppen vet noe annet: Det som ble gjort til en sak, var i realiteten ingenting. Barnevernet bygget en sak på livets mange naturlige krumspring: sykdom, arbeidsledighet, skilsmisse osv. De samlet på forvrengninger av fragmenter fra den angrepnes liv, og satte det sammen slik at enhver som leser det må tro at klienten er uten ansvar og vilje til det gode. Ja, at klienten er direkte til skade for andre mennesker og spesielt skadelig for sitt barn.

Omsorgssviktsbegrepet er ikke statisk, men snarere et begrep i ekspansjon. Hva man til enhver tid oppfatter som omsorgssvikt viser tilbake til rådende ideologiske retninger innen barneprofesjonene. I de siste ti-årene er stadig nye forhold lagt til begrepet: utslitthet, fattigdom, ”umodenhet”, det at foreldre eller søsken døde i ung alder, sorg over at bestefar og bestemor er død, generell ”egnethet”, såkalt lite nettverk, dårlige skoleprestasjoner osv.

Sist ute med bidrag til ytterligere ekspansjon av omsorgssviktbegrepet er barneombud Reidar Hjermann. ”Det er grov omsorgssvikt når skilte foreldre ikke samarbeider til barnas beste”, sier Hjermann til NRK-nyhetene (NRK innenriks 18.02.05). Ja, han påstår at han har erfart at foreldre ødelegger livet til barna sine, at det å leve i spenningsfeltet mellom mor og far etter samlivsbrudd gir barn psykiske lidelser. Videre sier barneombudet at man har vær så god å samarbeide og at ”alt annet er grov omsorgssvikt, på grensen til barnemishandling”.
Link: http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/4524253.html

Vil vi nå fremover se at barnevernet med henvisning til bvl § 4-12, griper inn og tar barn fra foreldre som krangler om hvem av dem barna skal bo hos? Ja, det er all mulig grunn å ta barneombudets uttalelse alvorlig; foreldre har mye å frykte fra de barnevern”faglige”.

Avdøde psykolog Arne Byhre skrev for noen år tilbake i Fosterhjemskontakt:

"Negativiteten til barnevernet synes å ha en klar sammenheng med institusjonens utvidelse av begrepet omsorgssvikt. (…) Begrunnelsene tidligere var konkretisert ved at det ble utvist vold mot barna eller fysisk vanskjøtsel. Etter at omsorgsbegrepet ble utvidet til å innbefatte om mor eller foreldrene hadde de nødvendige personlige ressurser som omsorgspersoner, har rettssakene og avisoppslagene kommet".
Link: http://www.barnasrett.no/Artikler/barnevern_og_omsorgsovertakelse.htm

Hva er god nok omsorg?

Professor Stein Erik Ulvund skrev i kronikken ”Godt nok for barn”:

”HVA SOM ER «god nok» omsorg for barn er - stikk i strid med det mange tror - et uavklart spørsmål i psykologien. Sannheten er at ingen vet noe sikkert om hva slags omsorg som må til for at et barn skal utvikle seg normalt. Likevel er det på dette området mye synsing, skråsikkerhet, uforstand og fastlåste holdninger både hos fagfolk og folk flest. Og det er framfor alt mye bokstavelig og naiv anvendelse av læreboka! I barnevernssaker kan det få katastrofale følger” (Dagbladet 16.03.03)
Link: http://www.dagbladet.no/kultur/2003/03/16/364062.html

Det er ingen konsensus om hva som er ”god nok omsorg” og heller ikke er det noen faglig enighet om hvor dårlig omsorgen må være før den er til skade. Sikkert er det imidlertid at foreldrene er uerstattelige for et barn og at det er av egenverdi for barn å ha tett kontakt med foreldrene sine – dette gjelder også om foreldrene for en tid eller permanent er dårlig fungerende. Det betyr at terskelen må være meget høy – langt høyere enn i dag - for å frata barn sin familie. Det betyr også at det er viktig å stanse utvidelsen av omsorgssviktsbegrepet, men heller tvert om redusere betingelsene for omsorgsovertakelse til forhold man kan enes om og som det er ført bevis for at ER av en slik alvorlighet at en omplassering kan forsvares fordi barnets situasjon blir vesentlig forbedret. Men heller ikke da er det forsvarlig å bryte barnets kontakt med foreldrene og den øvrige slekt.

Norge har, i likhet med Sverige og Danmark, et barnevern med tiltak som skaper dypt ulykkelige, traumatiserte barn. Det kan vi ikke lenger leve med. Barnevernets egne ”omsorgs”tiltak er det som mest av alt tvinger frem begrepet ”omsorgssvikt”. Historiene om barn som har vært utsatt for grov vanskjøtsel og overgrep under offentlig omsorg er mange. At disse barna også har måttet og fortsatt må leve uten kontakt med sine egne biologiske foreldre og nære slektninger er ytterligere belastende. Ja, dette er i seg selv ”alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling” (jf. Bvl § 4-12 a); barn trenger sine foreldre og den betingelsesløse kjærligheten som bare foreldrene kan gi. Man skal heller ikke glemme at det faktisk er en definert menneskerett å få leve sammen med og oppdra sine egne barn.

De familier som ikke klarer alt selv skal selvfølgelig kunne be om hjelp - uten å behøve å frykte at barna skal bli hentet ut av hjemmet. Å gi hjelp til barna i hjemmet, innenfor den biologiske familien, er dessuten god samfunnsøkonomi. DET ville vært til ”barnets beste” og absolutt en vinn-vinn-situasjon for alle.