Publisert 8 august 2005

Av Ole Texmo - frilanser.
Barneloven er under stadig revisjon. 01.04.04 trådte to vesentlige lovendringer i kraft. Den ene gjelder aldersgrense for barns rett til å bli hørt, senket fra 12 til 7 år (Bl § 31), den andre ny og utvidet bruk av sakkyndige (Bl § 61). Prosessuelt sett er den nye bruken av sakkyndige forskjellig fra rettsmekling, men det er lagt klare føringer på ønskeligheten av at de sakkyndige skal fremskynde forlik. Slike løsninger tar seg bedre ut og gir inntrykk av retten som konfliktdemper og fagfolk som kompetente til å mekle frem forsonlighet mellom partene. Hvorvidt inntrykket skapt i lovforarbeidene gjenspeiler virkeligheten, gjenstår å se. Mye tyder imidlertid på at de som er gitt i oppgave å evaluere ordningen allerede har inntatt en holdning som gjør det vanskelig å nyansere bildet om det skulle vise seg at den nye sakkyndigbruken ikke fungerer etter intensjonene.

I Aftenpostens oppslag 02.05.05 ”1000 samværskrangler i retten” uttaler professor i psykologi Frode Thuen seg positivt om den nye sakkyndigrollen, samtidig som hans eget prosjekt lanseres: ”Thuen leder et forskningsprosjekt som undersøker hvordan kvinner og menn lever videre etter at de har vært i rettsapparatet med barnefordelingssaker. Ett av forholdene forskerne ser på er om skilte par opplever noen forskjell før og etter den nye ordningen med rettsmekling kom 1. april 2004”

Ønskeligheten av en mer fleksibel sakkyndigrolle stammer opprinnelig fra Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23). Til tross for omfattende og eksplisitt mandat forsømte utvalgets medlemmer bestående av utelukkende sakkyndige psykologer og psykiatere å gjøre rede for teori, empiri og metode relevant for utforming av sakkyndigrolle og kvalitetssikring. Tendensen ble videreført i Barnefordelingsprosessutvalget (BFPU) som i sin utredning (NOU 1998:17) repeterer gode intensjoner om påstått bedrede muligheter for forlik og konfliktdemping. Innstillingen er basert på antagelsen om at sakkyndige representerer relevant faglighet, men utvalgets medlemmer hvor flertallet bestod av jurister, kan neppe ha lest NOU 1995:23 om Barnefaglige sakkyndigoppgaver særlig grundig da de i så fall ville ha oppdaget fraværet av faglig-akademiske forutsetninger med tilhørende referanser til relevant faglitteratur.

Strengt tatt er ikke den nye sakkyndigrollen utredet vitenskapelig, like lite som den gamle. Man har heller ikke forsket på i hvilken grad lovbestemt mekling for gifte foreldre som skiller seg, innført pr. 01.01.1993, har hatt forventede konsekvenser med hensyn til konfliktregulering og nedgang i rettssaker om barnefordeling. Slik forskning kunne gitt indikatorer på hensiktsmessigheten av mekling, basert på empiri egnet for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

Den nye sakkyndigrollen er angivelig prøvd ut i Indre Follo Tingrett og kalles ”Follo-modellen”. Arkitekten bak er psykolog Knut Rønbeck som i Aftenposten 08.08.99 uttrykker tilfredshet med ordningen og sogar henviser til evaluering som bekrefter suksessen. Noen evaluering tilgjengelig for mulig etterprøving lot seg aldri oppdrive og først etter at ordningen trådte i kraft, publiserte Knut Rønbeck en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (TNPF): Fra konflikt til forsoning – barnefordeling i et rettsbasert forsøksprosjekt. (2004), 41, s275-281. Dette er den eneste fagartikkelen Rønbeck noensinne har publisert, men like fullt er psykologen kvalifisert for å ta doktorgrad på det prosjektet han ved flere anledninger har uttalt seg positivt om. I artikkelen forsømmer forfatteren å gjøre rede for relevante metodiske kategorier og kriterier for vurdering, kontrollgruppe er som vanlig fraværende, og selvforsikringene de kliniske psykologene nærer seg av florerer. Påfallende nok undergraves forsikringen om at foreldrepartene skal stå i sentrum av Rønbecks egen fremstilling. Overstyring fra fagfolkene kan bli konsekvensen av den nye ordningen, og man spør seg: Hvordan vil den bebudede forskningen kunne fange opp klientperspektiver som kan tenkes å gå på tvers av fagfolkenes (selvoppfyllende) profetier?

Sorenskriver Nils Dalseide, leder av BFPU, gir i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernfaglige spørsmål, nr 3-4/2004 s172-216, ordningen gode skussmål: Saksbehandlingsreglene for tvister om foreldreansvar, barnets faste bosted og samvær etter endringslov 20. juni 2003 – noen utvalgte problemstillinger. Men Dalseide drøfter overhodet ikke faglig-akademisk legitimitet for innføringen av de nye reglene, verken for bruk av sakkyndige eller høring av barn, to tiltak som ofte griper over i hverandre. Faglitteraturen synes snever og mangler gjennomgående redegjørelse for teori, empiri og metode.

I Aftenposten 02.05.05 uttaler professor Frode Thuen seg slik om den nye sakkyndigrollen: Thuen mener dette er en mer fleksibel ordning, og at erfaringene så langt tyder på at den fungerer bra. Flere saker ser ut til å bli løst ved mekling, færre havner i retten. Professoren har imidlertid ingen empiriske funn å vise til. Sorenskriver Dalseide skriver (s197): Den fleksibiliteten som §61 legger opp til, gjør det mulig å tilpasse saksbehandlingen til den konkrete situasjonen i den enkelte sak. Det avgjørende kriterium for valg av tiltak er ”best for barnet”, jf §48. Om lovgiverintensjonen skal nås, er det viktig at denne fleksibiliteten utnyttes til å nå saksbehandlingsmåtene i den enkelte sak. Det som styrer saksbehandlingen må hele tiden ha for øye det grunnleggende siktemål med de nye saksbehandlingsreglene – at barnefordelingssakene skal ende med et utfall som materielt sett er best for barnet, og på en måte som er best for barnet.

Slike sirkelresonnementer blir fagfolkene neppe klokere av. Dalseide presterer flere steder å forskuttere suksessen med de nye reglene, uten tanke på om den reelle kompetansen på barnelovdiskurser er tilstede og om den fleksible rollen skaper forvirring for rettens aktører. Den nye ordningen skrytes opp i skyene, men strengt tatt har det ikke vært noen åpen debatt verken i medieoffentligheten eller i fagtidsskriftene før ordningen ble vedtatt av stortinget juni 2003. Dermed har flere viktige forhold blitt underslått, bl.a at de sakkyndige ikke trenger skrive rapporter som gjør det mulig å etterprøve deres arbeide, samt kartlegge og eliminere mulige feilkilder. Grenseoppgangen mellom rollene er uklar. Hvilke formkrav som må gjelde ved samtaler med barn er heller ikke blitt gjenstand for vurdering, verken juridisk-rettslig elelr psykolog-faglig. Ved at de sakkyndige ikke skriver rapporter, undergraves muligheten til å utvikle utredningskompetanse, samtidig som kvalitetssikringen forringes. Man kan fristes til å tro at intensjonen med den nye ordningen egentlig er å immunisere mest mulig mot kritikk heller enn å tilrettelegge for varierte og konstruktive løsningsforslag.

Ordningen med ny og utvidet bruk av sakkyndig er solid innvarslet som vellykket. Holdninger toneangivende fagfolk som Thuen, Rønbeck og Dalseide har lagt til rette for, uten kildemessig belegg, kan imidlertid forhindre at domstolenes reelle kompetanse og kunnskapsnivå, f.eks om saker hvor det forekommer volds- og overgrepspåstander, samværsnekt og mulig foreldrefiendtliggjøring (PAS), blir fokusert. Når og hvis slike saker ikke blir gjenstand for forsvarlig saksopplysning vil det være til skade for det enkelte barn i den enkelte sak, for ikke å nevne tilliten til rettsapparatet og fagfolkene.

Relatert sak.
http://www.bvpraxis.no/Utgivelser/BVpraxis%20nr%202%202005.pdf