Legitim kritikk i media av norsk barnevern må aksepteres
Fakta tilsier og viser klart at spesielt i barnevernsaker, kommer nemlig ikke alltid alle fakta og relevante forhold fra begge sider fram i lyset. Og våre politikere er heller ikke kjent med alt som foregår bak kulissene.

Oslo – sfm.no - 11 april 2005

Flere norske medier er dessverre meget forsiktig med å rette legitim kritikk mot norsk barnevern. Noen medier synes også å slite med en slags angst eller direkte redsel for publisering av kritikk relatert til barnevernets ulike arbeidsmetoder, metoder som kan variere ganske mye fra kommune til kommune. Arbeidsmetodene kan til og med variere innenfor et og samme barnevernskontor.

Det er legitimt å stille spørsmål om enkelte mediers angst eller redsel for å publisere dokumenterbar barnevernskritikk, skyldes rent økonomiske og/eller politiske årsaker? Er det kanskje fortsatt slik at dersom et medium, eksempelvis med både presse- og en eventuell partistøtte (noe vi derimot ikke mottar), retter legitim kritikk mot barnevernet, så inndras denne støtten? Og av den grunn har kanskje mange norske journalister fått direkte munnkurv av både sine redaktører og ansvarlige utgivere? Hvor er da pressefriheten som fortsatt skal stå så sterkt i Norge? Det er i denne forbindelse også viktig for alle journalister, redaktører og ansvarlige utgivere å merke seg følgende: En sak har alltid minst to eller kanskje flere sider ved seg.

Mange av våre folkevalgte riks-, fylkes-, og kommunalpolitikere, kjenner dessverre heller ikke til alt som foregår av uregelmessigheter bak veggene hos barnevernet. Flere politikere lever fortsatt i den troen at alt som barnevernet gjør, blir gjort med full støtte i det norske lovverket og til barnets beste. Men så er dessverre ikke alltid tilfelle og heller ikke alltid sant. Samtidig skjønner de aller fleste at politikerne heller ikke kan være kjent med enhver enkelt sak som barnevernet håndterer. Å ha en slik generell oppfatning, er rent ut sagt for utopi å regne. Derfor er det så viktig at media gjør det de kan for å sette søkelyset på rene fakta som kan verifiseres og dokumenteres, slik at våre folkevalgte politikere med egne øyner og ører, både får se, høre og lese om grove feil som barnevernet kan gjøre. Men samtidig må det også finnes en generell aksept i samfunnet for at det gode barnevernet gjør, også må få komme fram i lyset. Det vil si dersom barnevernet selv er villige til å stille opp på intervjuer der både rett og galt kan bli belyst på en høvelig og forsvarlig måte.

Fakta tilsier og viser klart at spesielt i barnevernsaker, kommer nemlig ikke alltid alle fakta og relevante forhold fra begge sider fram i lyset. Vi snakker her om fakta som også har allmennhetens interesse. På forespørsel fra pressen svarer dessverre barnevernet som regel med at de ikke kan eller vil kommentere en sak grunnet taushetsplikten. Dette har sfm.no og de aller fleste andre norske medier, dessverre fått erfare gang på gang. Og som regel er barnevernets brev, vedtak og dokumenter også påsatt varselteksten (verneskriften) ”Unntatt fra offentlighet”. Og dette kan de også gjør med full støtte i norsk forvaltnings- og offentlighetslov. Men så kan det stilles spørsmål om dette i flere tilfeller blir gjort bare for å beskytte barnevernet selv, eller om det i realiteten blir gjort for å beskytte personene som saken gjelder? Jeg har full forståelse for at mindreårige barns navn og identitet unntas offentlighet for å beskytte barna. Men deres foresatte som mener seg overkjørt av barnevern/ fylkesnemnd, alternativt domstolen i en eller annen form, har selvsagt en selvstendig rett til å gå til media med saken, dersom de selv føler å ha behov for det, også før eventuelle ankemuligheter er brukt opp.

Det har i den moderne tid i Norge, alltid eksistert en gyldig regel som tilsier at du er uskyldig i en sak inntil det motsatte er bevist. En svært så viktig grunnregel i vår rettssikkerhet om denne da i realiteten fortsatt eksisterer i Norge. Men hvordan skal en person forholde seg, eksempelvis i de tilfeller der barnevernet allerede har forhåndsdømt vedkommende gjennom falske og løgnaktige nedtegninger i rapporter, dokumenter, som siden legges fram for både fylkesnemnder og domstoler som bevis, noe som igjen er meget straffbart å gjøre iht. den Alminnelige borgerlige straffelov?

I mange tilfeller har den allerede forhåndsdømte ikke fått full anledning til å komme fram med hele sin versjon av en sak, før den når fylkesnemndene eller domstolene. Og de som har fått og får muligheten, ser noen ganger lite igjen av det de selv har fortalt om, likeledes bedt om spesielt blir nedtegnet og blir tatt hensyn til. Dette gjenspeiler seg i en rekke dokumenter og rapporter, der viktige fakta om eller fra den ene parten det gjelder, tross bedre vitende, bevisst er blitt utelatt fra både barnevern og enkelte sakkyndigers side. Det bør også nevnes at enkelte advokater heller ikke går av veien for å utelate og direkte underslå viktige fakta overfor en motpart, en sakkyndig, barnevernet, fylkesnemnd og domstol.

Det er ikke få barnevernsdokumenter og sakkyndigrapporter med bevislige og direkte usanne nedtegninger, jeg med selvsyn har lest og gjennomgått de siste 5 - 6 årene. Og det er rett og slett skremmende – ikke minst en gigantisk skam og skandale for vårt demokratiske kongerike. Jeg etterlyser igjen en langt bedre kvalitetssikring av barnevernsrapporter og sakkyndigerklæringer. Det finnes nemlig eksempler på sakkyndiger, som midt under en hovedforhandling og partsforklaring, plutselig kan finne på å snu tvert om på sine tidligere nedtegnete meninger, men først etter at vedkommende føler at det begynner å brenne under egne føtter. I egenskap av tidligere prosessfullmektig i to separate barnefordelingsaker, opplevde jeg i det ene tilfelle at så faktisk skjedde, både til min, rettens, ja til og med motpartens store forbauselse.

Helt på slutten tar jeg atter engang med følgende. Alle kan gjøre feil og feil kan og skal rettes opp så langt det i praksis lar seg gjennomføre. Jeg vil heller ikke på noen måte akseptere stigmatisering og generalisering av alle ansatte innen barnevernet. Ei heller vil jeg godta stigmatisering og generalisering av alle psykologer og sakkyndiger. Det ville være direkte feil, svært uklokt og ikke minst grovt urettferdig å gjøre. Men la følgende derimot være helt klart. Og det er at sfm.no har hatt, og fortsatt har ganske mye å fare med når det gjelder barnevernsaker, saker som gir oss en legitim rett til å reise kritikk ved flere sider av det norske barnevernet. Vi kan derimot ikke publisere alle dokumenter som ofte følger i en barnevernsak. Offentlighetsprinsippet og offentlighetsloven, setter også i mange tilfeller sterke bergrensninger - selv for pressen, noe alle kanskje heller ikke alltid er helt klar over.